Mandag 5. mars 2018
PALMESUS: Musikeren i sitt naturlige habitat. FOTO: ANDREA NAKHLA
Déjà vidunderlig

Album

Jonathan Wilson

«Rare Birds»

Bella Union/Border Music

HHHHHH

Laurel Canyon i Los Angeles var i sin tid en legendarisk møteplass for musikere og aktivister, filmstjerner og freaks. Her bodde folk som Frank Zappa, Jim Morrison og John Phillips, mens medlemmer av The Byrds, Buffalo Springfield og Love dro fra nachspiel til nachspiel. Joni Mitchell sang om nabolaget på «Ladies of the Canyon» (1970).

Området har for lengst blitt en musikalsk referanse, gjerne til litt bittersøte, selvransakende og storslåtte plater. I vår tid har den 43 år gamle produsenten og musikeren Jonathan Wilson vært med på å revitalisere miljøet, med legendariske jamsessions i bakhagen hver onsdag, som etter hvert trakk celebre navn som Costello, Crosby og Nash. Selv debuterte Wilson som soloartist i 2007, og fikk et større gjennombrudd med «Fanfare» i 2013.

Fem år senere er det klart for «Rare Birds»: et magnum opus som viderefører og gjenoppfinner mange av de beste kvalitetene fra vestkystrocken. Men også den progressive, lett psykedeliske popmusikken fra England. Den inneholder tretten låter, og klokker inn på en time og tjue minutter. Det er mye musikk, men her er «mye» helt, helt vidunderlig.

Jonathan Wilson er en musiker med en visjon, og med talent som matcher. På den forførende «Miriam Montague» – en av albumets aller beste poplåter – trakterer han selv piano, vocoder, trommer, gitarer, bass, orgel, synth, siter, samples og vokal, samtidig som strykerne parafraserer Beatles og ELO på sitt mest fengende.

Låtene er gjennomgående sterke og melodiske, forsterket med tekster som danner et fascinerende spill av skygger og lys, oppbrudd og drømmer. I et lett surrealistisk veikryss der Trafalgar Square og Sunset Boulevard møtes, der Wilson hele tida er understøttet av briljante gjestemusikere.

Rare Birds, we are out in space / And at the moment we’re weightless / This feeling will last as long as we like, heter detpå tittelkuttet. Hele veien er det lekre detaljer og ledetråder, ofte med klare referanser til musikk som ble skapt før Wilson selv ble født.

Samtidig representerer «Rare Birds» en oppdatering av denne sounden, lik et magisk kart som får fortiden til å leve igjen. Det er ekko av Pink Floyd, tidlig Genesis og CSNY; av all den vidunderlige musikken som et dobbelt gatefold-omslag i sin tid kunne romme. Men det er også et kunstnerisk utspill for vår egen tid, med gjester som Lana del Rey og Laraaji.

Lord I thank you / For this Hollywood playground, synger Wilson på countryrock-inspirerte «Hi Ho The Righteous». I sitt omfang, i selve det omsorgsfullt utpenslede lydlandskapet, fører «Rare Birds» tankene til mange av mesterverkene innen den klassiske rocken. Wilson beveger seg langs de samme postmoderne referanselinjene som War on Drugs og Father John Misty, i en underlig, men interessant dobbelteksponering av tid og musikkhistorie. Samtidig løfter han sangene opp til et høyst personlig og poetisk nivå, velspilt og velprodusert til fingerspissene. «Rare Birds» kommer til å bli stående som et av de store albumene fra 2018.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. mars 2018 kl. 09.26
Mandag 29. oktober 2018
ALBUMRobyn«Honey»Konichiwa/Universal HHHHHJMan er vant til å sitte igjen med en solid klump i halsen etter en ny...
Mandag 15. oktober 2018
AlbumHanna Paulsberg Concept + Magnus Broo«Daughter of the Sun»Odin/MusikkoperatøreneHHHHHJDa jeg intervjuet den legendariske...
Mandag 1. oktober 2018
AlbumThea Hjelmeland«Kulla»Thea Music/MusikkoperatøreneHHHHHJHan var som en far for meg. Farleg,...