Klassekampen.no
Fredag 2. mars 2018
DOVREGUBBENS HALL: Øystein Skjælaaen brukte doktorgraden til å sitte på brune puber. I begynnelsen kjentes det rart å starte dagen med en øl.
Sosiologi
En øl etter frokost
Livet

Møt mennesker som har en historie å fortelle.

Sosiolog og bassist Øystein Skjælaaen var 130 dager på pub før lunsj. – Rus er som tro og musikk. Det er noe magisk der, sier forskeren.

Dovrehallen er en over 100 år gammel brun pub midt i Oslo sentrum. På veggen henger innrammete utklipp fra Aktuell Rapport anno 2001, hvor stedet omtales som «alle brune kafeers mor». Her serveres klassiske smørbrød med karbonade eller torskerogn. På lørdager kan du få flesk og duppe, mens mandag er kjøttkakedagen.

Det er slike steder sosiolog Øystein Skjælaaen har brukt 130 morgener på å utforske. Grytidlige pubbesøk og morgendrikking ble til slutt til doktorgraden «Fuktig frokost. Identitet og fellesskap på puben om morgenen», som han nylig disputerte med på Universitetet i Oslo.

Over en øl i den brune kafeen forteller han hvordan fatøl til frokost etter hvert ble en vane.

– I begynnelsen satt jeg mye for meg selv og drakk kaffe, men jeg skjønte etter hvert at ting ble lettere når jeg drakk mer øl. Det hjalp for min egen følelse av å være der på ordentlig – og sikkert også overfor de andre som var der. Jeg ble ikke bare forskeren med kaffekoppen, men en vanlig gjest.

På den måten var det fint å drikke litt alkohol, forteller den Nesodden-bosatte forskeren. Selv fikk han to barn i løpet av feltarbeidet.

– Dagen begynte med at jeg leverte i barnehagen, og deretter gikk jeg på pub, satt der i noen timer og fulgte med på hva som skjedde. Så gikk jeg på kontoret og skrev feltnotater.

Fakta:

ØYSTEIN RUDNINGEN SKJÆLAAEN

Alder: 40 år.

Sivilstand: Gift, to barn.

Tittel: Sosiolog, musiker og miljøarbeider.

Hvor er du i livet? Jeg er der at jeg har opplevd å bringe nytt liv til verden, en milepæl i livet.

PÅ SPARKET

Hvilke bok har betydd mest for deg?

– Det er helt umulig å velge én. Men Ragnar Hovland fikk meg til å forstå at det var morsomt å lese. Nils Christie åpnet øynene mine for hva vitenskap kan være, og Tomas Espedal og Siri Hustvedt har vist at litteraturen kan få meg til å tenke og føle på ting som ingen andre ting kan gi meg.

Hva er din favorittfilm?

– En film som har gjort veldig sterkt inntrykk på meg, er «A Beautiful Mind» fra 2002. Den viste hvor virkelig vrangforestillinger kan være. Jeg jobbet i psykiatrien den gangen, og vrangforestillinger er like virkelige som dette bordet her.

Hva slags musikk hører du på?

– Nå hører jeg på det siste av Susanne Sundfør og Odd Nordstoga, og jeg har nylig vært på nydelige konserter med Stein Torleif Bjella og Jonas Alaska. Og så vender jeg ofte tilbake til afrikansk musikk, som Fela Kuti og gitarist og sanger Boubacar Traoré fra Mali. Den musikken virker direkte inn på følelsene, uten at jeg har noen idé om hva de synger om.

Fuktig fellesskap

Forskningsprosjektet begynte med at han på vei til kontoret gikk forbi steder hvor det satt folk og drakk øl. Folk gikk på pub og ikke på jobb. Skjælaaen var allerede rusforsker og ble nysgjerrig på hva det var som foregikk der inne bak pubvinduene. Hvorfor valgte noen å gå ut og drikke morgenpilsen i stedet for å bli hjemme.

– Drikking om morgenen er forbundet med visst stigma, så man skulle kanskje tro at man heller ville skjule det. Derfor syntes jeg det var et interessant fenomen, sier han.

En pub er i navn utledet av det engelske «public house» og fenomenet har røtter tilbake til romerske tavernaer og engelske «alehouses». I store deler av verden er puben et sosialt samlingspunkt, og den britiske politikeren og forfatteren Samuel Pepys (1633–1703) beskrev puben som «hjertet av England».

– Puben er i dag en del av det uorganiserte sivile samfunnet som tilbyr en møteplass for mange som ikke har så mange andre sosiale møteplasser. På den måten ble jeg glad i morgenpubene som en del av samfunnet.

Alene sammen

På pubene om morgenen finnes de vanlige formene for fellesskap – fra tilfeldige gjenger til grupper med stamgjester som sitter året rundt og blir det man kalle «del av inventaret». Det er alt fra tette, sterke sosiale bånd til folk som ikke kjenner hverandre.

Skjælaaen fattet interesse for dem som satt helt alene.

– Mange satt alene og kunne gjøre det dag etter dag. De tok noen øl og gikk igjen, uten egentlig å ha vært med noen.

Etter å ha snakket med folk og tenkt gjennom det, så Skjælaaen at det likevel var noe grunnleggende sosialt også med denne måten å drikke på.

– Selv om det ikke skjer så veldig mye, skjer det små ting. Man nikker til den som kommer inn døra. Man bestiller noe av bartenderen og ser på ting sammen med andre. Det å sitte alene blant andre blir derfor veldig annerledes enn det å sitte alene hjemme.

På den måten kunne man komme der å bli anerkjent for den man er, forklarer han.

– Puben blir også et rom hvor det anerkjennes at det å ta en øl på morgenen er greit. Man skaper et symbolsk fellesskap, selv om man ikke kjenner de man drikker med.

– Vi det si at selve alkoholen er mindre viktig?

– Det er veldig forskjellig. Noen går der og drikker et par øl uten å bli fulle, men begynner man dagen med noen øl, blir man selvfølgelig litt farget av det. For alkoholen påvirker kroppen. Samtidig er nok alkoholen der for mange som en hjelp til å finne seg selv. Da er man nærme avhengighet.

Skjælaaen beskriver det som «en rolig og dempet form å gjøre sin alkoholisme på». Noen er alkoholikere, andre ikke.

– Det finnes ingen klar grense på alkoholisme. Det handler ofte om funksjoner, om alkohol går utover mye i et liv, enten det er jobb eller familie. Det gjør det ikke nødvendigvis for en del av morgendrikkerne. De er gjerne pensjonister, lever alene og har lite familie.

– Du høres nesten positiv ut?

– Jeg tenker at dersom folk vil drikke øl om morgenen, er det bedre at de gjør det i fellesskap enn å sitte hver for seg. Det er bra for mennesker å være blant andre og ikke sitte for mye i isolasjon.

Omsorgsfull plass

I antropologien og feltarbeidets verden heter det gjerne at en av forskningens fallgruver er å «go native». At man blir så nærme dem man studerer at man blir som dem. Uttrykket har røtter til både Rudyard Kiplings koloni-litteratur, antropologien og reiseskildringslitteraturen.

– Var du redd for å få litt for mye smaken på alkohol?

– Jeg tenkte mye på det, og jeg følte aldri at jeg var ute å kjøre, men jeg merket at lysten på å ta en øl forandret seg. I begynnelsen var det rart, men jeg oppdaget at jeg gledet meg til ungene var levert og jeg kunne gå til puben. Særlig om jeg visste at jeg skulle treffe en bestemt kar den dagen, som jeg likte å henge med.

Noen av informantene begynte også å passe på sosiologen som drakk øl for å passe inn.

– De respekterte meg og synes det var bra at jeg også drakk, men de sa at jeg måtte være forsiktig. Alkoholen har en kraft i seg som man absolutt skal respektere.

– De viste omsorg for deg?

– Ja, absolutt. Det var generelt et sted med mye omsorg. Noen ganger kan det for eksempel være vanskelig for folk med store abstinenser å få i seg den første ølen på grunn av skjelvinger. Da hendte det at noen kom med sugerør til dem, slik at de ikke skulle søle.

– En magisk dimensjon

Noen ganger skjer alt på en gang. Etter doktogradsfeiring for pubsosiologen til langt på natt, måtte Skjælaaen stå opp tidlig neste morgen for å rigge opp utstyr til plateslipp med bergensbandet Real Ones på NRKs «Ni­timen».

– Det er jo litt underlig. Doktorgraden har jeg jo holdt på med i flere år, plata det samme, og så skulle de falle på to dager etter hverandre. Det ble intense dager.

– Hvordan er balansen mellom det hyperakademiske livet og musikk­verden?

– Jeg tror at når jeg skriver, bruker jeg noe jeg har lært gjennom musikken. Både musikk og tekst er for eksempel avhengig av flyt og gode overganger. Jeg er veldig glad i begge verdener.

– Hvor viktig er musikk for deg?

– Superviktig! Jeg ville gått inn i dyp depresjon dersom det ikke skulle være lenger. Det er noen ting, som for så vidt rus også har, noe sterkt som ikke kan beskrives med ord. Det har en magisk dimensjon.

– Magisk, faktisk?

– Det er noe i dette livet som er vanskelig å fange med ord: rus, tro, en del kunst og musikk. Det er verdt å forsøke, både gjennom litteraturen og vitenskapen, men det er noe hinsides der som må erfares og erkjennes, og som er vanskelig å beskrive og forklare.

Sluttet som forsker

Etter fullført doktorgrad bestemte Skjælaaen seg for å si opp jobben som forsker. Han hadde fått nok og ville noe annet.

– Jeg har sluttet i jobben, ja. Jeg tenkte at det nå var en fin anledning til å sette et punktum og se hva annet livet kan ha å by på.

– Var det et vanskelig valg?

– Ja, jeg grublet jo på det, og det er jo på en måte tullete. Jeg hadde en fast forskerjobb, og de vokser jo ikke på trær, men jeg måtte bare kjenne på magefølelsen. Så vidt jeg vet, er det bare dette livet vi har, og det kom ned på det nivået der for meg.

Nå er han musiker, skriver litt og tar ekstravakter på sprøyterommet i Oslo. Og så leser han litt juss.

– Jussen er veldig konkret og derfor veldig gøy og annerledes for en sosiolog å studere. Da jeg var liten, drømte jeg om å bli advokat, og jeg synes det er veldig interessant å se rettens plass i samfunnet.

– Hva lærte du om livet av dette feltarbeidet?

– Jeg lærte en annen side av livet i det samfunnet vi lever i. At livet kan leves også på denne måten. Også lærte jeg noe om hvor lite som skal til før noe sosialt skal være betydningsfullt – at et lite blikk eller nikk kan være tilstrekkelig og utgjøre forskjellen mellom ensomhet og fellesskap.

livet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 10. april 2018 kl. 16.01