Klassekampen.no
Egenmelding:

Siste kulturopplevelse: Filmen «Darkest Hour», om Winston Churchill i krigens ­tidlige fase.

Politisk enkeltsak: Vi er den siste generasjonen som kan avverge en klimakatastrofe, så ingen enkeltsak er viktigere.

Hva tror du på: Det gode i mennesket.

Forbilde: Min onkel Thorbjørn Berntsen.

Hva leser du daglig: De fleste Oslo-avisene, gjerne noe i The Economist og sakspapirer.

Ditt lydspor: Jeg hører mye på radiodokumentarer som podkast, og litt av hvert på Spotify.

Hva er det verste du vet: At folk kommer for seint.

Hva er det folk ikke vet om deg: Jeg er ­flittig bruker av en ulve-app.

Han er så Oslo du kan kalle ham Johansen, for å starte med en vri fra rapperen Don Martin. Kom ikke til Raymond Johansen med klager over «Oslo-makta» når det er noe som irriterer deg.

Som byrådsleder i hovedstaden er den patriotiske groruddølen landets mektigste kommunepolitiker. Han har ord på seg som en samlende lagleder for et byråd med Arbeiderpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne og snakker godt med et Rødt på vippen. Det tiskes og hviskes om at den folkelige fyren skal stige opp som Arbeiderpartiets redningsmann, og han har nylig giftet seg inn i en familie som ble alvorlig rammet av 22. juli-terroren. Men først: Oslo.

– Jeg vet godt at «by mot land» er en konfliktlinje med mye kraft i seg, men jeg har alltid hatt vanskelig for å forstå den, sier Johansen.

Han fikk selv føle kraften da han som SV-politiker var på ja-sida i EF-kampen i 1994, noe som kostet ham plass i Oslo bystyre ved kommunevalget året etter. Han ble folkevalgt først da de rødgrønne rykket inn i Oslo rådhus i 2015.

– By mot land-debatten slutter ikke å forundre meg, og nå er den på en bølgetopp. Debatten kan ikke være drevet av at det går dårlig i distriktene, for det gjør det heldigvis ikke. Det er heller ikke noe godt eksempel på «Oslo-makt» at vi har fattigdoms­utfordringer i deler av Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det blir en banalisering å framstille det som om noen rikinger i Oslo 3 forvalter samfunnsmakta. Stortinget bestemmer, og Stortinget er satt sammen av folk fra hele landet.

Fakta:
Raymond Johansen

Alder: 57 år.

Sivilstatus: Gift med Christin Kristoffersen, tvillingsønner fra tidligere ekteskap.

Bakgrunn: Byrådsleder i Oslo siden 2015. Partisekretær i Arbeiderpartiet, statssekretær i Utenriksdepartementet, lederjobber i bistand, rørlegger.

Aktuell med: Arbeiderpartiets problemer og styringen av Oslo.

– Det er kanskje ikke dette deres venner i Senterpartiet helst vil høre?

– Jeg var partisekretær i seks år og mye av jobben gikk ut på å reise rundt, så jeg kjenner landet bedre enn de fleste. Det kunne ikke falle meg inn å snakke ned distriktene, og dette har ikke brodd mot Senterpartiet. Vi har disse motsetningene også i mitt eget parti og andre partier.

Raymond Johansen sverger til det gamle slagordet «By og land, hand i hand».

– Å lage skillelinjer mellom by og land er å forflate politikken, mens vi har betydelige sosiale problemer som gir sterkest utslag i Oslo. Klimakrisa er ikke et by mot land-problem. Utfordringene i helsesektoren, profitt i velferden og frafallet i skolen er ikke by mot land-problemer. Å snakke om «Oslo-makta» er en avsporing fra de reelle samfunnsproblemene, som for en stor del handler om fattigdom og økende ulikhet.

– Når mange i Finnmark er opprørt over sammenslåingen med Troms, er det vel uttrykk for reell konflikt mellom sentrum og periferi?

– Jeg kan forstå reaksjonene, men det treffer ikke å rette sinnet mot «Oslo-makta» selv om Stortinget ligger i Oslo. Er du hjemmehjelp i høyblokkene på Tveita og går forbi Stortinget på vei til jobb, så har du ikke mer makt enn om du bor i villa på Øvre Singsaker i Trondheim. Jeg tror ikke at ungdommer på Holmlia som står uten jobb eller fritidsklubb føler seg som del av Oslo-makta.

Raymond Johansen er en guttaktig og ganske spretten kar, for anledningen uformelt kledd i blå genser. Fra byrådslederkontoret er det helt grei utsikt mot indre Oslofjord, og han tar en æresrunde i en spektakulær fløy av Rådhuset. Han fyker gjennom det ene rommet mer praktfullt enn det andre, kry som en kurator, og peker og gestikulerer mot de kunstnermalte veggene.

– Der borte til høyre er Bjørnson, ser du, og han til venstre må være Nansen. Og over på denne veggen her har vi Tranmæl, og Marcus Thrane, og andre fra arbeiderbevegelsen som jeg burde vite navnene på. Det eneste jeg ikke er så fornøyd med, er de gamle teppene i bystyresalen, for jeg er litt allergisk, og det hender at nesa begynner å renne under bystyre­møtene.

Byrådslederen hadde fire beste­foreldre fra Oslo og er rotfestet i arbeiderklassen. Han tilhører ikke et dynasti med navn som Stoltenberg eller Gerhardsen, men Raymond Johansen har puslet sammen sin egen variant av et sosialdemokratisk anegalleri. Onkelen er Thorbjørn Berntsen. Ekskona var datter av Reiulf Steens chilenske ektefelle Ines Vargas, slik at Reiulf var en slags svigerfar og finansbyråd Robert Steen er en slags svoger.

Johansen ble 57 år i forrige uke og virker med tanke på Arbeiderpartiets meningsmålinger forbløffende lett til sinns, muligens fordi han rett etter byrådsmøte og intervju var klar for feriedager på Mylla, med kona, fuglehunden, gode bøker og god mat.

Tre uker før det miserable valget i fjor gikk alt så meget bedre, da Johansen giftet seg med den tolv år yngre partifellen Christin Kristoffersen fra Harstad. Og selv om Raymond Johansen hadde sine tyngste dager som partisekretær etter 22. juli i 2011, var det ikke mye å nevne mot det Christin var utsatt for.

Hun hadde sønnene Viljar og Torje på Utøya. De var 17 og 14 år og hadde marginene med seg. Viljar Hanssen hadde en av de mest hårreisende historiene å fortelle under rettssaken mot Anders Behring Breivik, og det sier ikke lite. Han ble skutt fem ganger og mistet et øye, flere fingre og sine to beste venner. Lillebroren svømte fra terroristen to ganger og satt i vannkanten med Viljars skadde hode i fanget og ventet på redningen.

– Vi kan høre historiene igjen og igjen, men det er umulig å forestille seg hva disse ungdommene ble utsatt for. Når vi ser hvordan de har klart å reise seg, viser det hvilken kraft som bor i menneskene. Jeg er mektig imponert over hvordan kona mi og guttene, og andre i deres situasjon, har kommet videre i sine liv. Men ingenting kan sammenliknes med å miste barna sine.

– Nå kommer Erik Poppes Utøya-film, og den får følge av flere andre. Er vi klare for nye repetisjoner?

– Det er bra at disse filmene kommer. Vi er nødt til å tåle det, og vi må begynne å snakke om det igjen. Mye av det som har skjedd etter 22. juli, har sjokkert meg. Jeg trodde at samfunnet skulle endre seg slik at vi fikk bedre forståelse for hverandre, med mer toleranse og respekt. I stedet har klimaet hardnet voldsomt til. Folk kan skrive under fullt navn på sosiale medier at vi kan forstå Breiviks motiver, selv om vi ikke er enige i metodene. Det hender jeg sjekker hvem som står bak de mest avskyelige meldingene, og det kan godt være en bestemor med barnebarn på fanget.

Johansen mener at samfunnet ikke har tatt tilstrekkelig oppgjør med holdningene bak terroren, selv om handlingene er gjort opp for i retts­apparatet.

– Vi sa til det kjedsommelige at Breivik var en ensom ulv, men han kom fra en flokk. Jeg er ikke blant politikerne som er verst utsatt, men jeg får min del. Jeg lurer på hvor alt hatet kommer fra, hvor sterkt det er, hvor temperamentsfullt det er, hvor lite anstendig det er. Man blir kanskje i overkant pessimistisk oppe i femti­årene, men det er noe nedrig ved den offentlige debatten som gjør meg nedstemt. Problemet sitter jo høyt oppe, når USAs president går i bresjen for forakt, aggresjon og en avintellektualisering der kunnskap ikke er noe verdt. Dette er ganske farlig.

Raymond Johansen nekter for sin del å oppgi ånden fra rosetogene etter 22. juli.

– Det er masse alarmklokker nå, og det har blitt mer krevende å stå opp for forståelse, toleranse og ytringsfrihet. Slike verdier skal man helst ikke snakke om, fordi det politisk korrekte er å snakke om alle problemene, spre advarsler om det flerkulturelle samfunnet og ikke være såkalt naiv. Men jeg velger å være politisk ukorrekt og fortsetter å snakke om toleranse og forståelse.

Kampen for å kjøre bil og parkere hvor som helst kan utløse like intens aggresjon som innvandring og islam. Raymond Johansen leder et lag som utfordrer privatbilismen, og Miljøpartiet De Grønnes samferdselsbyråd Lan Marie Nguyen Berg er ung, kvinne og har asiatisk bakgrunn. Kombinasjonen har brakt personsjikanen til nye høyder, og ikke bare i nettets mørke kroker.

– Hva slags ansvar føler du for at hun skal orke å fortsette i politikken?

– Jeg har veldig respekt for hvordan Lan Marie takler kjøret. Hun må tåle at folk er uenige i vår politikk, og det gjør hun. Men hun skal ikke tåle trusler og sjikane eller føle seg utrygg i det politiske arbeidet hun er valgt til å utføre. Det er overhodet ikke akseptabelt, og som leder av byrådet kjenner jeg et stort ansvar for å ta vare på henne.

Kommunen har politianmeldt trusler mot Berg. Johansen mener dessuten det er mer konsensus om byrådets miljø- og samferdselspolitikk enn man kan få inntrykk av.

– De større byene går gjennom det samme. Biltrafikk i bykjernen må begrenses, og dette skaper motsetninger. Det må vi ta på alvor, og jeg er glad for at vi har forbedret kollektivtransporten, for det bidrar til å bygge bru mellom indre og ytre by. De mest rasende Facebook-debattene drives av folk som knapt nok har vært i Oslo, mens vi oppnår praktiske resultater. Denne uka kom det tall som viser at Oslo-lufta har blitt mye reinere.

Arbeiderpartiets valgnederlag svei verst i distriktene, mens Ap gjorde det bedre i Oslo etter to år i posisjon og støy om eiendomsskatt, trafikkrestriksjoner, søppeltømming og eldreomsorg.

– Har partiet sentralt noe å lære av erfaringene fra Oslo?

– Jeg sitter i sentralstyret og vil ikke bidra til å konstruere motsetninger. For meg som tilhører venstresida, handler politikk om vilje til å styre. Vi må våge å bruke makta når vi vinner den. Det skal være forskjell mellom politiske alternativer, og jeg mener vi etter maktskiftet har gjennomført retningsendringer for fellesskaps­løsninger, kollektivtrafikk og andre miljøtiltak. Jeg tror på å være tydelig, som da vi gikk til valg og vant på en moderat eiendomsskatt. Det kan være at vi får fyken av velgerne neste høst, men det bør i så fall skje fordi velgerne ikke liker det de ser, og ikke fordi det er uklart hva vi står for.

– Hender det at du ligger søvnløs og lurer på om sosialdemokratiets tid er omme, i stedet for å vente på lyden av brøytebilen?

– Vi sliter tungt i mange land i Europa, illustrert ved krisa for vårt tyske søsterparti. Arbeiderpartiet har vært dømt nord og ned av kommentatorer før, både på 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet, og vi har kommet tilbake for fullt. Det tror jeg vil skje nå også, men det vil ikke komme av seg selv. Da jeg var partisekretær, introduserte jeg Kaffekoppen. Du må ha venner i politikken, og du må drikke veldig mye kaffe, helst ikke bare med partifeller.

– En gang kan kommentatorene få rett. Arbeiderpartiet risikerer å bli et «vanlig parti» på pluss-minus 15 prosent?

– I så fall er det fordi vi fortjener det. Politisk tillit er ikke noe man tjener opp en gang for alle. Vi må vise evne til å forstå tida vi lever i og gi folk svar de tror på, som Trygve Bratteli sa. Vi kan ikke sutre over lav oppslutning dersom folk ikke syns vi er gode nok. Det står ikke i Grunn­loven at Ap skal ha en oppslutning på 30-tallet.

– Din etterfølger som partisekretær, Kjersti Stenseng, sa nylig at det må gå en grense ved 30 prosent for dere?

– Jeg vet ikke nøyaktig hva Kjersti sa, men jeg tror ikke partiet er i posisjon til å komme med dulgte trusler til velgerne om hvor grensene går.

Raymond Johansen smiler skjevt av prat i krokene om at han kan komme inn med rørleggerbrev og groruddalsdialekt og bringe Ap tilbake til de store høyder.

– Jonas Gahr Støre er en aldeles utmerket leder, som jeg kjenner svært godt, og nestleder Hadia Tajik er Norges største politiske talent. Jeg er trygg på at de er de rette til å lede an i gjenreisningen av partiet. Politikken er dynamisk. Det vil også Erna Solberg og Siv Jensen få merke, selv om de flyter på en tefloneffekt der ingenting ser ut til å såre dem, heller ikke deres elendige håndtering av metoo-sakene. Men dette kommer til å snu.

Raymond Johansen besøkte vest­kanten i Oslo for første gang da han sammen med en gjeng AUF-ere var på fest i huset til Ap-nestor Knut Frydenlund mellom Majorstua og Smestad. Han har bodd 53 av sine 57 år i Groruddalen og resten på Rodeløkka, og ramser opp kjente steder – Tveita, Trosterud, Kalbakken og Lindeberg der han bor nå.

Vi runder av et vinter-OL uten like, men for Raymond kommer vintersport i skyggen av en lidenskapelig fotballinteresse, med Tottenham om vinteren og Vålerenga om sommeren. Noe av det beste i livet er samling med sønnene og Christins sønner til pizza og engelsk fotball i stua på Lindeberg. Turer med bikkja i Østmarka rager også høyt. Der har han til og med møtt ulv, som er en av hans mindre kjente lidenskaper.

– Ingen steder i Norge har de siste tiårene hatt så store endringer i befolkningssammensetningen som Groruddalen. Jeg fikk den første pakistaneren i klassen i tredje eller fjerde klasse, og da sønnene mine gikk ut av Lindeberg skole, var 80 prosent ikke etnisk norske. De er halvt chilenske, så de bidro i og for seg til statistikken. Lindeberg er et knallfint sted å bo.

alfs@klassekampen.no

thb@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.16