Lørdag 24. februar 2018
MINNER OM MOR: Jentas blikk på morens feminitet er et gjennomgangstema for Ferrante. FOTO: FRA FORLAGET
Fortidas skygge
Uro: Elena Ferrante tegner opp voldens historie i kvinneliv.

ANMELDELSE

Elena Ferrantes første roman, «Kvelande kjærleik», foreligger nå på norsk, for andre gang! Den kom nemlig også ut i 1994, under tittelen «Hjemreise», oversatt av Brit Jahr. Den versjonen ligger gratis ute hos Nasjonalbiblioteket for den som vil sammenligne oversettelser, eller forsøke seg på Ferrante på bokmål. Selv fortrekker jeg den nye på nynorsk, dels fordi Kristin Sørsdals prisbelønnede Ferrante allerede har etablert seg for meg som slik det skal låte, og dels fordi oversettelsen fra 1994 allerede klinger litt gammelmodig (som tida flyr!). Åpningsordene «Mor mi» er da også mer slagkraftige enn «Min mor».

Hva er det så Ferrante har å si om moren denne gang? Vel, aller først at hun nylig avgikk ved døden. I havet utenfor der familien pleide å feriere sammen mange tiår tidligere, druknet hun. Men det var lenge siden noen i familien var der: Foreldrene er skilt, og hovedpersonens to yngre søstre har egne familier og liv langt fra henne og hverandre. Bare moren Amalia og eldstejenta Delia, som nå er 45 år gammel, sto igjen i et særskilt forhold. Før drukningen pleide moren å besøke Delia minst en gang i måneden, og etter begravelsen blir Delia værende hos onkelen i Napoli mens søstrene skynder seg hjem igjen. Det sterke, ambivalente og vonde båndet mellom mor og datter, er det romanen søker å utforske.

Fakta

ROMAN

Elena Ferrante

Kvelande kjærleik

Oversatt fra italiensk av Kristin Sørsdal

Samlaget 2018, 172 sider

Et gjennomgangstema i Ferrrantes forfatterskap er jentas blikk på, og tiltrekning til, morens femininitet. Både i «Svikne dagar» og «Den dunkle dottera» er temaet mor–datter-forhold, men i disse bøkene ligger perspektivet hos moren. Døtrenes synspunkt kommer mer fram i hvordan moren husker sin egen barndom, snarere enn i at døtrene har en egen stemme.

I «Kvelande kjærleik» er blikket i stedet plassert hos datteren, som ser på moren og de voksnes verden. Faren er svært sjalu og desperat etter å kontrollere morens seksualitet, noe barnet oppfatter og internaliserer. Mens Delia gjennomsøker leiligheten til den døde moren, blander barndomsminner og dagdrømmer seg. Delia husker for eksempel hvordan hun som barn pleide å kjøpe en tyktflytende såpe av en mann i en mørk kjeller, såpe moren brukte til å vaske håret. Minnet av morens sensuelle hårvask, de mannlige blikkene på henne, som barnet observerte, og den dunkle kjelleren blander seg:

Eg skjønte ikkje korleis ho kunne vere på to stader samtidig, korleis ho kunne dyppe håret i tønna med såpe, der i kjellaren, i ein asurblå underkjole med stroppar som fall ned frå skuldrene, og samtidig gi seg over til vatnet i kjøkkenet vårt som la seg som ein flytande glasur over remsene av hår.

Disse drømmescenene, hvor minner blander seg med fantasi, er vakkert beskrevet, men de er også litt tett stablet oppå hverandre. Det er som om det ligger en madeleinekake rundt hver eneste sving, som kaster Delia tilbake barndommen, og leseren ut av fortellingen på nåtidsplan. Ved å være så kroket i ord, sperrer teksten i begynnelsen litt for leserens engasjement. Men på de tre planene som snirkler seg sammen – fortiden, nåtiden og fantasien – tegnes det langsomt opp en historie om skyld, skam, vold, overgrep og hvordan visse opplevelser er så vonde at man ikke bare kan riste dem av seg.

Hva Delia oppdager i Napoli i etterkant av morens begravelse, er at moren i den siste tida har gått ut med en ærverdig herre på hennes egen alder, Caserta, som hun kjenner fra langt tilbake. At to ensomme mennesker finner hverandre i livets høst framstår ved første øyekast som fint, men da Delia forsøker å møte Caserta for å skjønne mer av morens død, sniker han seg unna som en sleip ål.

«Kvelande kjærleik» er en historie om familievold og overgrep som har preget livene til Amalia og Delia mer enn de ønsker å innrømme, og som de har vanskelig for å slippe unna. Der Amalia har levd under den knyttede neven til sin eksmann, har datteren valgt å leve alene; ved 45 år har hun tilsyne­latende ikke vært i noe parforhold. Men er det en frihet fra den kvelende kjærligheten hun så moren leve under da hun var liten, eller snarere at fortida kveler hennes evne til å oppleve kjærlighet som voksen? Som i Vigdis Hjorths «Arv og miljø» kommer barndomsminner som har formet henne, sakte for dagen, men ettersom moren er død, har hun ingen andre å konfrontere eller snakke med enn seg selv. Historien er mer flertydig enn hos Hjorth, og handler mer om voldelige strukturer i hele det patriarkalske samfunnet. Med sin mystikk og hint i ulike retninger minner den kanskje mer om «Twin Peaks», hvor Delia inntar rollen som agent Cooper og må finne ut av både morens mystiske dødsfall og alt annet grums som gjemmer seg i dette napolitanske samfunnet.

Mystiske forsvinninger og brå brudd dukker opp igjen senere i Ferrantes forfatterskap, men i denne første romanen spiller fortid og minner en mer framtredende rolle, og Delias utforskning er mer psykoanalytisk enn Ferrantes andre, selvransakende karakterer. Det er vakkert og godt utført, men gjør at boka tidvis framstår like rastløs som sin hovedperson.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 8. desember 2018
Debatt: Hvorfor venstresida bør begynne å argumentere, og det litt brennkvikt.
Lørdag 1. desember 2018
Inkludering: I «Brev til Noreg» er Mona Ibrahim Ahmed krystallklar i sitt ønske om at Norge skal stille krav.
Lørdag 24. november 2018
Til kjernen: Gunnhild Øyehaugs metalitterære Bergens-drama i «Presens Maskin» er en hyllest til fantasien.
Lørdag 17. november 2018
Å vite: Michelets bok er en undersøkelse formulert som en dom.
Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.