Klassekampen.no
Torsdag 22. februar 2018
Finnes det et ‘oss’ som deler broderlig på innvandringens goder og byrder?
Symbolpolitikk

Saken rundt striden mellom finansministeren og den nå avgåtte sjefen for Statistisk sentralbyrå går sin gang. Her har det åpenbart vært mange konfliktlinjer, en av dem spørsmål rundt et regnskap som skulle beregne prislappen på innvandring til Norge. Bør man ha slike regnskap? Kan de si noe viktig om vårt samfunn i dag?

Løselig blir det innvendt mot slike regnskap at de bærer preg av den utskjelte oss-dem modellen, der man skal regne ut hva de, innvandrere, koster oss, etniske nordmenn. Det har vært påpekt at de/innvandrerne åpenbart er en alt for sammensatt gruppe til å utgjøre en god kategori i et slikt regnskap.

Det har imidlertid vært langt mindre debatt rundt et annet faktum, nemlig at det samme må kunne sies om kategorien oss/nordmenn. Et viktig spørsmål er om det egentlig finnes et «oss» som deler broderlig på utgifter og inntekter knyttet til innvandring?

Det er mye som tyder på at kartet over utgifter og inntekter kunne skisseres opp på helt andre måter, for eksempel ved å snakke om innvandringsgoder og innvandringsbyrder. Ser vi på fordelingen av slike goder og byrder blir det tydelig at de slett ikke er likt fordelt.

Det er klart at uten innvandring stopper Norge. Men det som for noen av oss er goder i form av billig arbeidskraft, blir for andre av oss byrder i form av lavere lønn, redusert inntekt og en forverring av arbeidsvilkår. Mens noen kan glede seg over goder som et interessant fellesskap og en utsikt mot en større verden, må andre bære byrden av en veritabel invasjon i sitt eget nabolag. Denne ulikheten rammer heller ikke bare etniske nordmenn, godene og byrdene er åpenbart ulikt fordelt også blant innvandrerbefolkningen.

I dag ledes misnøyen over denne ulike fordelingen – en ulikhet som på svært mange områder fordeler seg langs gode gammeldagse klasseskiller – ofte inn i en religions- eller kulturkonflikt. Slik tilsløres behendig det faktum at alle etniske norske slett ikke utgjør en enhetlig gruppe i et innvandringsregnskap, og vi ender opp med å snakke om norske verdier i stedet for å gå inn problematikken rundt rettferdig fordeling av goder og byrder.

For selv om religiøse forskjeller helt klart er med på å forsterke reelle problemer knyttet til innvandring, går man i en gammel felle dersom man tenker at de samme problemene også kan løses på et symbolsk plan.

Et av religionens sterkeste virkemidler er nettopp evnen til slike forskyvninger, der man bearbeider helt reelle, men ofte uløselige problemer, på et symbolsk nivå. Et klassisk eksempel her er møtet med døden, der en slik forskyving gjør folk i stand til å bære byrder de ellers ville bukket under for. Men, denne evnen har også til alle tider vært brukt for å få folk til å leve med byrder de ellers ville gjort opprør mot.

Her vi inne på dette som i sin tid ble beskrevet som «opium for folket» og forestillinger om at arbeidsfolk heller burde engasjere seg i bønn til Gud enn å gå til streik overfor en arbeidsgiver. Nå er det selvfølgelig ingenting i veien for å be til Gud om bedre arbeidsforhold, men i dag er de fleste innforstått med at det er en kardinaltabbe å tro at problemet kan løses på et metafysisk eller symbolsk nivå.

Selve fenomenet lever imidlertid i beste velgående. Et eksempel på en slik forskyvning – med opiumseffekt – av i dag er den voldsomme og populære debatten «skaut eller ikke skaut». Dette er et spørsmål som beleilig nok aldri vil nå lengre enn til regulering av symbolske hodeplagg, og som derfor heller ikke vil komme i nærheten av å virkelig ta tak i den forfordelingen av goder og byrder knyttet til innvandring som en god porsjon av befolkningen nå protesterer overfor.

Om vi ser på fordelingen av innvandringsgoder- og byrder, er faktisk det danske Socialdemokratiets forslag om at ingen boligområder eller utdanningsinstitusjoner skal ha mer en 30 prosent innvandrere, svært interessant. Det er et gjennomgående trekk i alle Nord-Europas store byer at det er arbeiderstrøkene som bærer den største byrden når det gjelder innvandring og integrering. Slik kommer dette på toppen av en rekke andre byrder, som spenner over alt fra dårlig luft til manglende kulturtilbud.

Å faktisk ta tak i denne skjevheten, preget av gamle og innarbeidede klasseskiller som den er, vil kreve realpolitiske virkemidler av et helt annet kaliber enn det lettvint symbolpolitikk fordrer.

helene.naess@gmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene K. Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.52