Klassekampen.no
Tirsdag 20. februar 2018
ILLUSTRASJON: Knut Løvås
Opp med lommebøkene, milliardærer! Dere er de eneste som kan redde norske kunstmuseer før det er for sent.
Norske gjerrigknarker

Milliardær Stein Erik Hagen fortalte nylig til E24 i Davos at han og Orkla hadde 20 milliarder kroner å investere. Petter Stordalen avslørte i Aftenposten at han overfører 25 milliarder kroner til sine tre barn. Verken Hagen eller Stordalen stiller spørsmål ved om det ikke er på tide å gi en del av formuen tilbake til samfunnet.

Begge disse rikingene har så store formuer, at de har hundrevis av millioner til å investere i blant annet kunst.

I Norge har vi aldri hatt så mange milliardærer før. Samtidig har norske kunstmuseer stagnert, fordi museene som en gang ble stiftet basert på store, private gaver, ikke lenger får hjelp fra de rike, som Hagen og Stordalen.

Men nå må de lære av sine «forgjengere»! Som den unge lærersønnen og skipsrederen Tryggve Sagen, som ga bort «halve formuen» til Nasjonalgalleriet, samt kunstsamleren Jørgen Breder Stang og bryggeriarvingen Olaf Schou, som alle tre på avgjørende måte bidro med store gaver, penger og kunst, slik at Nasjonalgalleriet for hundre år siden gikk fra et tilbakestående provins-museum til et moderne europeisk museum.

Hagen har gitt noen millioner til Munchmuseet, som er kjærkomment for det museet, men det er bare «bøss» i forhold til hans store formue og mulighetene Hagen har for å støtte og styrke norsk kunstliv. Noen norske milliardærer bidrar også litt til sykehus og forskning. Bra! Men nå må de bla opp for å gjenoppta en gammel norsk tradisjon. Utenom Haugar i Tønsberg, har alle de norske kunstmuseene som utgangspunkt private kunstsamlinger fra de rike kunstforeningene Norge en gang hadde, bygd opp av akademikere, kunstnere og private næringsdrivende.

Fakta:

Kunstmesenat:

• Ordet mesen betyr «velgjører» og kommer fra Gaius Maecenas (70-8 f. Kr.) som støttet poeter og forfattere økonomisk.

• I denne teksten skriver Børre Haugstad om norske kunstinstitusjoners forfall, og argumenterer for at landets milliardærer bør stille opp. De rike har mye å lære av Hans Rasmus Astrups støtte til Astrup Fearnley Museet (bildet), skriver han.

• Børre Haugstad er journalist og forfatter av biografien «Tryggve Sagen: Gutten Norge glemte».

Store deler av den norske overklassen som utviklet seg i slutten av forrige århundre, fremstår i dag som gjerrige. Ikke bare Hagen og Stordalen, men en rekke andre, som tobakksarvingen og kunstinteresserte Johan H. Andresen jr., en av Norges rikeste menn med en formue på over 30 milliarder kroner, ifølge bladet Kapital. John Fredriksen er god for nesten 100 milliarder, og i Trondheim sitter Hagens kjøpmanns-kollega Odd Reitan med utrolige 48 REMA-milliarder. Trondheim Kunstmuseum i Reitans hjemby var en gang landets ledende på norsk samtidskunst, men det var for 20–30 år siden. Det er ikke museet lenger. Nå har det stagnert. Det kan ikke følge med uten penger. Nå sitter en av Norges aller rikeste menn i byen. Han har en oppgave: Opp med lommeboka!

I Bergen, der kunstmuseet KODE er bygd opp av samlingene til rikingene Rasmus Meyer og Rolf Stenersen, er det på tide at byens rike igjen tar ansvar og gir museet penger til å kjøpe inn kunst. Trond Mohn! Du er raus mot mange andre. Det er på tide du gir noen millioner til KODE! Dersom Norges rike ikke forstår alvoret, at norske kunstmuseer er i en gryende krise, er det på tide å innføre en særegen milliardærskatt slik at staten kan bruke pengene til å støtte kunstmuseene bedre enn de gjør nå. For den rike norske staten har heller ikke fulgt opp. Norske kulturministre i «oljealderen», fra Lars Roar Langslet (H) og Åse Kleveland (Ap) til Hadia Tajik (Ap) og Thorhild Widvey (H) har latt vårt nasjonale museum og etter hvert provinsmuseene gå for lut og kaldt vann.

Det utrolige som er i ferd med å skje nå, er at det har utviklet seg en ny, særegen «offentlig fattigdom» i Norge, som ikke har fått oppmerksomhet. Mange flotte kunstmuseumsbygg med store mangler. Det nye bygget til Nasjonalmuseet på Vestbanen vil i en periode ta fokus vekk fra den gryende skandalen, nemlig at museet knapt har fulgt med og utviklet samlingen av internasjonal kunst, som er en av hovedoppgavene til museet: eie og vise referansekunsten norske kunstnere blant annet er inspirert av. For hva skal de fylle det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen med i 2020? Mye god norsk kunst, men Nasjonalmuseet er i ferd med å bli et heimstadmuseum, slik det var for hundre år siden.

Norges mest berømte kunstrom, Munchrommet i Nasjonalgalleriet, ble i hovedsak skapt med penger og gaver fra private for over hundre år siden. Dette rommet, samt noen nylig anskaffete verk av Louise Bourgeois, redder museet fra å være nesten helt ribbet for de store forbildene for norske kunstnere etter 2. verdenskrig.

Det er store feil og mangler ved vårt nasjonale museum som rettes opp. Direktør Åsmund Thorkildsen ved Drammens Museum har sagt at det var en stor feilvurdering da det daværende Nasjonalgalleriet ikke kjøpte kunst av Andy Warhol og amerikanske abstrakte ekspresjonister som Robert Rauschenberg, Willem de Kooning og Jackson Pollock den gang prisene var innen rekkevidde. De amerikanske kunstnerne var forbildene til flere generasjoner norske etterkrigskunstnere som Per Kleiva og en rekke andre. Dette så ledelsen av Nasjonalgalleriet allerede på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet, men gjorde ingenting, fortapt i den gamle franske kunsten fra hundre år tilbake som de var.

Så de ulike direktørene i Nasjonalgalleriet må også ta sin del av skylda for at Nasjonalmuseet, som det heter i dag, ikke har klart å bygge ut samlingen.

Eier av et av Norges fremste kunstgallerier, Galleri K i Oslo, Ben Frija, har gått så langt som å spørre hva Norge i det hele tatt skal med et nytt nasjonalmuseum, når det ikke har kunst av de store forbildene for de siste generasjoner av norske malere, som vår tids viktigste levende kunstner, tyske Gerhard Richter, samt britiske malere som Francis Bacon og Lucien Freud. Vi kunne legge til at Nasjonalmuseet også mangler de store pionerene innenfor den sterke minimalistiske trenden hos norske kunstnere, som Tony Cragg.

De verste pessimistene snakker om «100 tapte år».

For ti år siden foreslo kunstneren Bjørn Ransve å opprette et statlig fond på en milliard kroner å kjøpe kunst for. Håkon Bleken fulgte opp med samme idé. Det gjorde til slutt kulturminister Trond Giske også. Men skjedde det noe? Ingenting! Det er ikke forbudt for stortingsrepresentant Giske å følge opp sin gamle idé og foreslå det i Stortinget.

Det lett tragiske i dette er at de store pionerene innen 1900-tallets kunst en gang var billige å kjøpe. Nå koster viktige kunstverk av Warhol og Richter fort flere, eller mange hundre millioner kroner. En gang var det mulig å kjøpe store malerier av Richter i Norge for 10.000 kroner, da den tyske utstillingen «40 under 40» ble vist i Norge på slutten av 1960-tallet. Men Nasjonalgalleriet grep ikke anledningen den gangen, dessverre. De forsto ikke hva som skjedde. De har hatt mange anledninger senere også. Richter er det store forbildet for en hel generasjon yngre norske malere som Mari Slaattelid og andre. Nasjonalgalleriet har gjort den samme feilen igjen og igjen. Og i dag, når forståelsen er bedre, har de ikke penger, bare mellom syv og ti millioner kroner i året til innkjøp. Ingenting, altså!

Så i ganske mange år nå har direktører i Nasjonalmuseet «arvet» feil det er svært vanskelig å rette opp. Bare mange penger kan det. Svært mange penger. Og disse pengene finnes i Norge. Det er ikke noe problem for en eller flere av Norges rikeste å legge en milliard på bordet og si: «Kjøp det dere trenger!». Men foreløpig har de ikke gjort det. Kanskje har ikke Nasjonalmuseet en gang gjort jobben sin med å spørre? Som sagt er situasjonen delvis selvforskyldt.

Den norske oljerike staten har også den muligheten. Men staten holder tross alt de norske museene så vidt over vannskorpa.

Det er først og fremst de rike nå som må bidra til felleskassa. Når de har penger til å bygge egne milliardsamlinger av kunst, så har de også penger til å bidra andre steder. Norske milliardærer kan med fordel ta seg en tur til Kristiansand og lære av kunstsamleren og fondsmilliardæren Nicolai Tangen, som har gått inn i et samarbeid med byens offentlige museum, og gitt Sørlandets Kunstmuseum evig disposisjonsrett over hans samling. Ikke bare det! Han har gitt museet tre millioner kroner til å kjøpe lokal keramikk. Det er mer enn alle de norske provinsmuseene får av staten til sammen i året for å kjøpe alle typer kunst. Det sier litt om hvilke almisser kunstmuseene må nøye seg med.

De rike kan også lære av Hans Rasmus Astrup, som har lagt nesten hele sin milliard-formue inn i en stiftelse for å støtte opp om Astrup Fearnley Museet, som er blitt et av Europas fremste på internasjonal samtidskunst, til glede for den norske befolkning.

Tiden er inne for et skippertak for å hjelpe norske kunstmuseer! Det er først og fremst penger Nasjonalmuseet og de andre museene trenger, ikke deponeringer. Dersom Hagen og kompani ikke åpner lommebøkene sine for å hjelpe denne delen av norsk kulturliv som de gresser på og er så interessert i, vil de stå igjen som «generasjon norske gjerrigknarker».

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.50