Klassekampen.no
Mandag 19. februar 2018
DÅ KVINNENE REISTE SEG: I 1968 streika dei kvinnelege maskinoperatørane ved Ford-fabrikken for lik løn. Streiken vart dramatisert i filmen «Made in Dagenham». FOTO: FILMWEB
Kampen for lik løn for kvinner og menn er viktig for oss alle saman.
Gap, eller hol i huet?

Tidlegare i februar kunne britiske kvinner og menn feire at kvinner hadde hatt røysterett i 100 år. Rett nok ikkje alle kvinner. Dei første ti åra var det berre kvinner med eigedom som kunne røyste, mens røysteretten for menn var allmenn. Økonomi betyr alt, og økonomi uttrykkjer dei faktiske sosiale relasjonane tydelegare enn noko anna. Vi kan produsere så mykje ideologi om likestilling vi berre vil, sende nyinnvandra migrantar på kurs for å bli hjernevaska om kor likestilte norske verdiar er, ha så mange kvinnelege statsministrar vi berre orkar, men her gjeld den same regelen som elles: Følg pengane.

Metoo-kampanjen har løfta fram ei side ved kjønnsmakta som «alle» har visst om, men snakka lite om. Det er økonomi som ligg i botnen for det asymmetriske forholdet mellom kvinner og menn, og som skaper maktrelasjonar som mellom anna viser seg i form av at menn tek seg til rette med kvinner, eller bruker meir eller mindre eksplisitte former for tvang for å få sex med kvinner som under andre omstende ikkje hadde teke borti dei med ei tong.

Det primære uttrykket for asymmetrien i forholdet mellom kjønna, er lønsgapet. I det likestilte Noreg seier det no seg sjølv at kvinner og menn skal få betalt likt for den same jobben. Lønsgapet på femten prosent som det er vanleg å rekne med, heng saman med at kvinnedominerte yrke er dårlegare betalte enn mannsdominerte. Kvinner jobbar i større grad enn menn i offentleg sektor, og lønsgapet mellom offentleg og privat sektor i Noreg er om lag femten prosent. Desse tala skjuler elles store lokale avvik. I fylke som Møre og Romsdal og Rogaland med mange menn i iallfall fram til nyleg godt betale jobbar i industrien og kvinner i omsorgsyrke, er skilnaden mykje større.

Vi kan forhalde oss til denne situasjonen på iallfall to måtar. Vi kan for det første privatisere heile problemet. I fylke som Møre og Romsdal med eit stort og veksande kvinneunderskot er det blitt vanleg med desperate kampanjar for å lokke kvinnene heim att med lovnader om frisk luft, bra oppvekstmiljø, billege tomter og … tja, nærleik til mor og far. Det andre privatiserte argumentet går ut på at det er kvinnene sin feil at dei er så dumme skråstrek sløve skråstrek sjølvoppofrande at dei framleis insisterer på å hamne i offentlege omsorgsyrke. Dei burde heller ta seg saman og interessere seg for sånne saker som gutane brenn for, og lønsame yrke innanfor pengeflytteriet og alt som endar på – mekling, eller i verste fall ta seg saman og bli betre til å mekke på maskiner.

Den andre måten å sjå saka på er å ta utgangspunkt i kva lønsgapet uttrykkjer. Eit vendepunkt i britisk kvinnerørsle var streiken til dei 850 kvinnelege maskinoperatørane ved Ford-fabrikken i Dagenham i 1968. Streiken er dramatisert og udøyeleggjord i den gode spelefilmen «Made in Dagenham» frå 2012.

Kvinnene streika for å få godkjent arbeidet sitt som faglært, slik arbeidet til menn i tilsvarande stillingar var. Mennene tente dermed femten prosent meir. Streiken førte direkte til den britiske likelønslova i 1970, og det same året sette den nye kvinnerørsla opp likeløn som eitt av fire grunnleggjande krav ved skipingskonferansen sin i Oxford. På syttitalet tente britiske kvinner i snitt halvparten av det menn tente. Argumenta var dei vanlege, og like falske for det: Kvinnearbeid var mindre spesialisert, og kvinner forsørga ikkje andre. Kvinnene kjempa. No er lønsgapet i Storbritannia nokså likt det norske, 18,4 prosent.

Det arbeidarklassekvinnene i Dagenham fekk tvinga inn på det politiske kartet, med god hjelp av den sosialdemokratiske statsråden Barbara Castle, var ein diskusjon om verdien av det arbeidet dei gjorde. Slike diskusjonar har vi i vestlege land parkert dei siste tretti åra under den marknadsliberalistiske psykosen, og marknadens automatiserte byteverdi vart til den einaste målestokken for alle verdiar.

Verdien av det arbeidet som folk gjer blir heilt enkelt ikkje lenger adekvat avspegla av den løna som dei får for det. Den tiltakande ulikskapen er blitt så absurd at samfunnet synest å ha abdisert. Så det er derfor kampen for lik løn for kvinner og menn er så viktig. Den er rett i seg sjølv, og den har potensial til å tvinge fram ein fornya og høgst nødvendig diskusjon om kva arbeid som er sosialt nyttig, og om korleis vi skaper eit økonomisk demokrati og reell politisk og sosial likskap.

Det er derfor kvinnekampen framleis er ein kamp på vegner av alle.

stephen.j.walton@usn.no

Feministane Bodil Stenseth, Wencke Mühleisen, Asta Beate Håland, Stephen Walton, Kristina Leganger Iversen og Sumaya Jirde Ali skriv i Klassekampen måndagar.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 10.43