Klassekampen.no
Torsdag 15. februar 2018
Når religionskritikk glir over i å skape fiendebilder, melder jeg meg ut.
Da jeg ble radikalisert

I kjølvannet av det nederlandske valget i fjor fant jeg ut at statsministerkandidaten Geert Wilders, som hater islam, har indonesiske aner – og kanskje til og med muslimske slektninger. Det fikk meg til å tenke på hvor mange ganger jeg har møtt innvandrere som inderlig hater andre innvandrere. Jeg har møtt kristne som har rømt fra muslimske land og hater muslimer, og muslimer som hater andre muslimer. Ergo har jeg etter hvert lært å faktasjekke og være skeptisk til noe av det enkelte innvandrere sier om andre innvandrere.

Da jeg først begynte å drive med hard kritikk av islam, radikaliserte jeg en del rundt meg på Facebook. Jeg havnet etter hvert i et ekkokammer der jeg stort sett hørte mine egne argumenter. Men jeg ble også selv radikalisert av en del såkalte Facebook-venner, som hadde enda sterkere fordommer mot islam.

Radikalisering er ikke noe man gjør bevisst. Man blir på en måte revet med i en kraftig strøm med uklare grenser. Jeg fikk en heiagjeng som jeg gikk ganske langt for å tilfredsstille. Som innvandrer som kritiserte islam ble jeg populær, kalt modig, fikk likes og meldinger døgnet rundt, ble erkjent som en frihetsforkjemper som alene skulle stå imot tyranniet av islam i Norge.

Men etter hvert begynte jeg å se små tegn som bekymret meg. Det fikk meg til å ville tilbake til den rette stien, men veien tilbake viste seg å være vanskelig.

Jeg havnet stadig oftere i krangler med mine Facebook-venner. De hatet islam, men ikke muslimer, sa de. Men det virket som tomme ord. Da for eksempel saken til frisøren Merete Hodne kom opp, heiet de på hennes diskriminering av muslimer. Slike små tegn var overalt: Den merkelige trangen til å kritisere muslimer til alle døgnets tider. For noen begynte dagens kick med å finne noe innvandrerfiendtlig å poste. I mangel av nyheter, gravde de noen gang opp gamle saker. Det lignet på en avhengighet.

Når jeg skrev noe positivt om muslimer, ble noen sinte. Det ble klart for meg at her var det ikke bare snakk om å ville diskutere utfordringer eller problemer knyttet til innvandrere – noe som er helt legitimt å snakke om – men om en ensidig trang til å lage fiendebilder. Noen ga klart inntrykk av at de bare likte meg så lenge de så på meg som eksmuslim.

Dypt inne i meg var jeg rasende. Som en som har vokst opp i et islamsk presteskap og innvandret til Norge, har jeg lært mye om demokrati, toleranse og religionsfrihet. Det jeg merket meg, var at mange av mine meningsfeller går i en autoritær retning. Fraser som «islam er kreft» eller «islam er nazisme» vitner om at noen av dem som kaller seg for frihetselskende, ikke er annet enn autoritære krefter som har null toleranse for andres levemåte. I min deltidsjobb som tolk og min omgang med innvandrere privat så jeg muslimer som mennesker. Det jeg så der ute, var ikke det horrible bildet som ble dannet på nettet.

Nå har jeg endelig tatt et kraftig oppgjør med anti-muslimske krefter, både på Facebook og i det jeg skriver for øvrig. Kanskje kan jeg si at jeg er av-radikalisert. Det har ikke vært lett. Jeg har blitt upopulær, har mistet det langvarige nettverket mitt. Jeg opplevde at såkalte «venner» begynte å hetse og trakassere. Men riktig føles det.

Religionskritikk bør ikke bli menneskehat. Grensene for hva som er religionskritikk er dessverre svært uklare, og faren for å tippe over er stor. Jeg har ikke pendlet fra religionskritiker til rettroende og jeg kommer til kritisere det kritikkverdige ved min religion/kultur, men jeg skal være svært forsiktig.

Dessverre har en del innvandrere dratt autoritære trekk med seg til Norge. Sånn sett radikaliserer de demokratiet. Mange innvandrere har bagasje og traumer. Enten de er ekstreme muslimer med ekstreme tolkninger, eller de har rømt fra islam. Det må vi bli klar over og jobbe mot, gjennom mye dialog.

Som ikke-troende har jeg lyst å være en del av denne dialogen mellom muslimer og eks-muslimer. Det gjensidige hatet og propagandaen mellom disse som florerer i noen miljøer, må stoppes. Vi må lære å akseptere hverandres rettigheter i et demokrati. Det er vanskelig i en tid der debatten er mer betent enn noensinne, og ekstreme krefter setter premissene.

Jeg skriver denne teksten med et håp om at den treffer noen i samme situasjon der ute, og at vi sammen kan ta over denne kampen. På min Facebook-vegg er det nå stille som i graven. Ingen helte-erklæringer, eller støttemeldinger. Men jeg har endelig fått den sinnsroen jeg alltid ønsket.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Eivor Oftestad, Mina Bai, Anne Kalvig og Helene Næss skriver om religion i Klassekampen hver torsdag

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.17