Klassekampen.no
Tirsdag 13. februar 2018
Vi skal aldri glemme at vi jobber med mennesker, ikke maskiner.
Hver og en

Når du jobber på en intensivavdeling, får du sjelden vite hvordan det går med de pasientene du har hatt med å gjøre. Det er naturlig. Med en gang pasienten er ute av den kritiske fasen kan han flyttes til en annen avdeling med mindre intensivt behandlingsnivå. Der er det mindre utstyr, færre medisiner, og pasienten er klar til videre behandling og opptrening etter alvorlig sykdom.

Men jeg har mange ganger lurt på hvordan det går. Hvem overlevde og hvem overlevde ikke. Vi jobber med svært syke mennesker. På grunn av alt utstyret og alle de sterke medisinene har de ofte ikke mulighet til å snakke med oss. På grunn av sykdommen hadde de nok heller ikke orket å snakke dersom de hadde kunnet, så kommunikasjonen foregår i hovedsak enveis.

Til tross for det blir vi på sett og vis kjent likevel. Vi snakker med familien og får etter hvert høre om fritidsinteresser, barnebarn, hva slags musikk de liker og ikke liker, og må noen ganger beskjemmet og i stillhet si unnskyld fordi vi i beste mening satte på NRK alltid klassisk på radio til en som ikke kan fordra fiolinmusikk. Hver og en gjør inntrykk, hver og en setter igjen spor.

Så drar de. Vi får nye pasienter med nye pårørende og nye historier, nye liv. Vår oppmerksomhet rettes videre, men jeg glemmer likevel sjelden de som var der forrige gang. Og gangen før der.

Det er også derfor det gjør så sterkt inntrykk de gangene vi får brev. Brev fra mennesker som for noen måneder siden lå i en intensivseng omgitt av slanger, ledninger og rør. Med hoven og oppsvulmet kropp og ansikt, i en tilstand der de er helt avhengige av at vi gjør jobben vår godt og skikkelig.

Å se et bilde av en dame i bunad sitte ved siden av sin sønn og smile bredt, på 17. mai. Eller en mann i dress, omgitt av familien. Eller hun som endelig kunne avlegge sin doktorgrad en god del forsinket etter et opphold hos oss, og som begeistret sendte et kort og fortalte det. Og de gangene det ikke går bra kan det hende at vi får et kort fra familien. De som satt ved sengen på skift, hver natt i nesten en uke og som vi måtte minne på å spise og sove fordi de glemte seg selv. Ofte husker de navnene på hver og en av oss.

For det skal vi aldri glemme: det er enkeltmennesker vi jobber med. Det er ikke maskiner, vi driver ikke produksjon, vi er ingen fabrikk. Når det diskuteres økonomi og pleiepoeng og DRG og «aktivitetsøkning» er det begreper som er rimelig fjerne fra det som er vår kjernevirksomhet. Det er begreper skapt av og for byråkrater, og gjør lite annet enn å skape avstand. Da er det lett å slippe å ta innover seg hva som egentlig er oppgaven vår.

Vi gjør en jobb for å sikre enkeltindivider god helse slik at de igjen kan være besteforeldre, mødre, fedre, arbeidstakere eller studenter. Det er viktig for samfunnet. Og jeg savner at politikere har mot nok til å se sammenhengen og til å si det. At det som koster penger hos oss, sparer samfunnet inn et annet sted. For når det kommer til stykket henger alt sammen. Det bør vi ta konsekvensen av.

gro.lillebo@gmail.com

«Jeg har mange ganger lurt på hvordan det går»

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 11.26