Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
VED SIN LEST: Sylvie Corvoisier og pianoet som har sett ukonvensjonelle konstellasjoner før dagens trio.FOTO:FRANK SCHINDELBECK
Jazzhyllester: Trioalbum som unngår rødvinsklisjeene.
Courvoisier XO

ALBUM

Sylvie Courvoisier Trio

«D’Agala»

Intakt Records

HHHHHI

Kombinasjonen jazz og rødvin kan kanskje gi enkelte bilder, farget av populærkulturelle representasjoner. Kort sagt klisjeer. Pianisten og komponisten Sylvie Courvoisier har rett nok gitt navn til sitt nye album etter en siciliansk rødvin, men det er intet klisjéaktig over hennes musikk.

Født i Sveits og inspirert av en far som spilte boogie-woogie-piano på fritiden, tok Courvoisier utdannelse ved konservatoriet i Lausanne, før hun krysset Atlanteren og fant sitt nye hjem i New York. Samt likesinnede musikere i byens eksperimenterende Downtown-scene på 90-tallet.

Courvoisier har siden spilt musikk i mange ulike konstellasjoner, og ofte med uvanlig instrumentering. Men på «D’Agala» finner vi henne i det tradisjonsrike pianotrio-formatet sammen med kontrabassisten Drew Gress og trommeslageren Kenny Wollesen. Dette er kun deres andre utgivelse som trio, og følger «Double Windsor» fra 2014.

Interaksjonen dem imellom vitner dog om tre likesinnede musikere. Samstemte i visjon, og med komplementerende behendighet i tilnærmingen til Courvoisiers materiale og spillestil, som både bærer preg av abstrakt men klangsterk samtidsmusikk av en tydelig Europeisk arv, og en frilynthet og ledighet mer typisk for den amerikanske jazz-avantgarden. I kombinasjonen av Gress sitt smidige basspill og Wollesens netthendte tromming, er musikken myk og føyelig, samtidig som den har nærmest eteriske kvaliteter.

«D’Agala» består av ni stykker, hver av dem tilegnet mennesker som har inspirert Courvoisier på ulike måter, herunder en sprudlende Ornette Coleman-dedisering.

Albumet åpner med livlige «Imprint Double», tilegnet Courvoisiers far, hvor hun spiller hamrende basstoner over en shuffle-aktig rytme som hinter til boogie-woogie-stilen faren hennes likte, med en løssluppenhet og åpenhet som gir en tydelig avantgarde-knekk.

Albumets tittellåt er dedisert den høyt respekterte og elskede pianisten Geri Allen, som døde i fjor. En svakt bølgende ballade med et sørgmodig tema, der Gress og Courvoisier veksler med å lede an over Wollesens hjemmelagde perkusjonsinstrumenter, som danner et nærmest spøkelsesaktig bakteppe.

Et vakkert farvel til en særegen og sjangeroverskridende artist, utført av annen musiker som på samme instrument og med liknende sinnelag har skapt sin egen, unike stemme.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.38