Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
REFERANSETUNGT: Som vanlig, men med litt overraskende referanser. FOTO: BJØRN CATO FLATEKVAL
Turbo 2018: Ikoniske deathpunkere fornyer seg med lånte hardrockfjær.
Retromaskinen

Album

Turbonegro

«ROCKNROLL MACHINE»

Scandinavian Leather/Universal Music

HHHIII

Hvordan fornyer du deg etter nærmere tretti år i samme denimdress? Hvor mange av sømmene trenger du å sy om? Hvem skal du fornye deg for? Og hva er egentlig fornyelse i en tid der rustne røster hevder det meste er samme snitt om igjen?

Det er ikke godt å si om Turbonegro har hatt denne samtalen i forkant av sin niende utgivelse – for øvrig utmerket timet til tjueårsjubileet til gjennombruddsskiva «Apocalypse Dudes» og fem år etter de sist ga lyd fra seg i albumformat. Men noe diskusjon må det ha vært. Og i svaret låner de litt fra så mye som mulig, og kjører full fart mot barndommen samtidig som de står bom stille.

Turbonegro har alltid, med både brodd og vidd, omfavnet selvrefererende historier og rockemyter. Og med en ublu selvsikkerhet, som bare den som vet forskjellen på kitsch og camp kan ha, har de også skapt sin egen myte, med tilhørende og imponerende hengiven tilhengerskare. Poseringene har vært harry og smarte på en gang – det være seg i det rent estetiske uttrykket eller i riffene. Det har vært gjennomgående blodig alvor, for moro skyld.

Bandet oppsto imidlertid i en tidsbestemt kontekst. I begynnelsen var grønsjen klint utover de fleste radiokanaler, mens britpopen var seriøs på konkurrerende plattformer. Mens åttitallsglam’en ikke bare var falmet, men diskreditert – og EDM-bølgen fortsatt var mange år unna.

Turbonegro fant et retro-rom der medlemmene (de er det nå 6 av, men totalt har det vært 18 av dem opp gjennom, hvis vi har talt riktig) både kunne være anerkjente, dyktige musikere, sette stødig rockefot og samtidig underholde i matroshatt, med kredibiliteten i behold.

Det rommet er, om ikke borte, så i hvert fall satt i helt andre musikalske omgivelser. Retrouttrykket denne gang, om enn aldri så tidsriktig, trekker veksler på et slags stadion-Turbo-uttrykk og lyden av deres egen barne- og ungdomstids skrekkscenarioer.

Det strømmer over av hardrock-referanser, fra første synthtone i historien om kyborg-transformasjon i «Suite: The Rock and Roll Machine» til ungdomsskoleguttens kjødelige lengsler i «Special Education», som siste låt ut. I tittelkuttet er det mer enn et ekko av AC/DCs «Thunderstruck», mens Van Halens «Jump» behørig bør krediteres i «Skinhead Rock & Roll». Det samme gjelder Joan Jett for «On the Rag”». Alice Cooper og både Helloween og «Halloween» kan nok dele på noe av æren for lydbildet i «John Carpenter Power Ballad». Og lirekasse til side, så er det mer enn inngangen til konseptet som har slektskap til W.A.S.P.-albumet «Inside the Electric Circus». Heller ikke synthen fra Europes «The Final Countdown» forbigås i stillhet.

Det er i det hele tatt en så enorm gjenbruk av gamle takter, at skulle lytteren kjede seg, kan tida alltids fordrives med referansebingo. En aktivitet som kan synes omtrent like meningsfull – og for den del relevant – som å karikere et uttrykk som selv på åttitallet minnet om en parodi.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 7. februar 2018 kl. 08.39