Klassekampen.no
Mandag 5. februar 2018
UPPSA-HVA? Tempelet i Uppsala i serien Vikings er en blanding av nasjonalromantikk og fri fantasi. FOTO: HBO
Film og historie
Bildet av vikingtiden i tv-serien «Vikings» er fantasifullt, men ikke ueffent.

Fiksjon

Tv-serien «Vikings» bygger på det historisk-mytiske materialet om Ragnar Lodbrok, og selv om serieskaperne tar seg store friheter, så er dette friheter som middelalderens historiefortellere også hadde tatt seg i full monn.

Plagsomme fjell

Det er enkelt å peke på avvik. I serien er Ragnar en bondesønn som blir jarl og deretter konge, i middelalderen var han alltid en kongssønn. Ragnars hjemsted er ukjent, i serien kommer han fra Kattegat. For nordiske seere vil det være forstyrrende at dette stedet, som i dag er navnet på et hav utenfor Danmark, er framstilt som et slags Mini-Vestlandet, med mektige fjell. Framstillingen av tempelet i Uppsala ligner mest på Peter Nicolai Arbos nasjonalromantiske bilder. De forseggjorte hårfrisyrene er grelle, og tiltalen av jarler med etternavn (Borg, Haraldsson, Ingstad) er underlig anakronistisk.

Men jeg vil berømme serien for å gi et spennende og på mange måter historisk troverdig bilde av vikingtiden. Skildringen av Kattegat starter riktignok dårlig med Jarl Haraldsson, som står langt nærmere en moderne diktator enn en vikingtidshøvding, ikke minst når han lokker en nær venn til å ligge med hans kone for så å ta ham på fersken og drepe ham. Men når Ragnar tar over blir det bedre. Han hersker gjennom en blanding av lydhørhet og egenmektighet som ikke er helt ueffen.

Religionsskiftet er tematisert på en interessant måte. Aethelstan er i serien en munk ved Lindisfarne som Ragnar tar med seg (i historien er han en angelsaksisk konge som Håkon den gode fostres hos), og som blir en brobygger mellom hedendom og kristendom. Ragnar er nysgjerrig på den nye troen, mens andre er mer konservative. Vi vet lite om hvordan denne kulturelle kampen foregikk, men det er ikke urimelig at dynamikken kan ha vært litt som i «Vikings». Og dette minner selvfølgelig også mye om vår egen tids religionsdebatt.

Også ekspedisjonene til England er interessante. Vikingene framstilles først som rene plyndrere. Men deretter blir bildet mer komplisert, som når kong Egbert av Wessex går i dialog med og gir jord til vikingene. Det er fortjenstfullt at serien ikke bare forteller om vikingenes plyndringer, men også om bosetting.

Fiksjonens frihet

«Vikings» tar seg mange historiske friheter. Ragnar deltar i plyndringen av Lindisfarne, noe det ikke finnes kilder til. Han møter Tyra, som er gift med Svein Tjugeskjegg, en konge som levde 150 år senere, og knyttes til motiver fra jomsvikingenes tokt i 986. Hans bror kalles Rollo og blir Normandies grunnlegger, nokså mange tiår før historiens Rollo (som kan ha vært den sunnmørske Gange-Rolv – en minst like mytologisk skikkelse) dukket opp på arenaen.

Slik kan man godt leve med i en fiksjonsserie, og ikke minst når serien er bygd på et lag av myter som grunnleggende er umulig å trenge gjennom.

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 13.42