Klassekampen.no
Lørdag 3. februar 2018
8ILLUSTRASJON: KNUT LØVÅS, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Det er lett å le av overklassens kvaler. Burde vi det?
I en hytte på Geilo sitter noen og tenker som meg

Da jeg ganske tilfeldig havnet på Bergens solside for noen år tilbake, var det etter en noe broket, eh, boligkarriere. Jeg har bodd i Steinvågen i Ålesund, på Ile St. Denis nord for Paris, og i Groruddalen i Oslo. Å bo på folkelige steder, som franskmennene kaller det, har ikke vært noe mål i seg selv for meg, noen ganger tvert imot, men det har nå engang blitt slik. Og stort sett har jeg kommet ganske greit fra det, synes jeg, selv om jeg ikke er spesielt interessert i verken hiphop, fotball eller grilling.

Men så ble det ny by, og nytt nabolag. Den første tiden var jeg redd, og ikke så rent lite skeptisk: overalt rundt meg – i hvert fall føltes det sånn – jogget det tynnmuskuløse mennesker med dyrt treningstøy og store perleøredobber, og én gang så jeg Herman Friele fra stuevinduet mitt. Angsten grep tak i meg: jeg kommer aldri til å få noen venner her.

Nå er jeg uansett ikke typen til å få særlig mange venner, men noen fikk jeg da, eller i hvert fall noen bekjente jeg satte pris på, og de på meg, i hvert fall litt, håper jeg. Og jeg lærte ganske fort at rike mennesker ikke er fæle og ignorante. Tvert imot. Rike mennesker er snille, sjenerøse, og noen ganger svært kultiverte. De er ofte interesserte i deg, de dømmer sjelden, og de er ofte veldig blide (noe som ikke er så rart, når man tenker over det – for dem er jo verden i all sin alminnelighet et fabelaktig sted å oppholde seg).

Ikke minst: Rike mennesker er inkluderende. «Har dere også hytte på Geilo?», sa for eksempel en av nabodamene en dag, i et forsøk på å trekke meg inn i samtalen (som dreide seg om at alle hadde hytte på Geilo).

Denne uka kom nyheten om at norske toppledere, før januar er over, allerede har tjent en hel gjennomsnittlig årslønn. Men det er ikke nok, skal vi tro topplederne selv, som fikk flere sider i Dagens Næringsliv til å klage over det store presset de opplever fra omgivelsene om å skaffe seg både hus i Provence, hytte på fjellet og Tesla i garasjen. «Det er sosialt forventet at man har sommerhus i Cannes, hytte på Hafjell og drar på weekendturer til New York», kunne vi lese i avisen.

Bare ordet «weekendtur» er grunn nok til å trekke på smilebåndet, så det er jammen ikke rart at mange har gitt etter for lysten til å harselere. Men bør vi egentlig le? Denne uken kunne NRK nemlig også melde at gjeldsveksten i norske husholdninger nok en gang er større enn veksten i inntekter. Mens snittinntektene økte med i underkant av to prosent i fjor, var gjeldsveksten på 6,7 prosent, i et år hvor boligprisene i hovedstaden falt kraftig. I snitt har nå hver familie lånt 222 prosent av bruttoinntekten, og for de yngste husholdningene er gjeldsgraden enda større.

Man trenger ikke å ha levd spesielt lenge for å være klar over hvor oppsiktsvekkende høyt dette tallet er: så sent som ved årtusenskiftet var den allmenne oppfatningen, også i bankene, at man ikke burde låne mer enn to eller maks to og en halv gang inntekten. I dag setter de fleste banker foten ned først når lånebelastningen er på fem ganger inntekten.

Man kan lære litt av hvert av å flytte til et nytt nabolag, og en av de tingene jeg lærte meg, er dette: at problemstillingene i ulike samfunnslag gjerne kan se svært forskjellige ut fra utsiden, men at de ikke så sjelden er uttrykk for nøyaktig det samme.

På foreldremøter på skoler i såkalt folkelige nabolag, er det for eksempel gjerne en utfordring å få folk til å møte opp, mens det på de samme møtene i ikke fullt så folkelige strøk, gjelder å få pappaen til Petter til å slutte å bruke av møtetiden til å snakke om ting som ikke angår noen andre enn Petter. Men begge deler handler om evne og vilje til å engasjere seg i skolen som en felles arena.

Også forbrukspresset kan ses på samme måten. Der finansfedrene bekymrer seg over at hytta på Hafjell ikke er like stor som naboens, bekymrer lavtlønte alenemødre seg over at tenåringen ikke har like dyre joggesko som kompisene (middelklassen på sin side ergrer seg over at Bolia-sofaen de kjøpte for bare en måned siden, nå er på salg til halve prisen).

Den store forskjellen, sett bort fra summene vi snakker om, er selvsagt at toppsjefene får anledning til å bruke avisene på å argumentere for lønnshopp, mens alenemødrene er henvist til Bank Norwegian og forbrukslån til 17 prosent effektiv rente.

Dypest sett handler det likevel om det samme: at fellesskapet som kategori er strøket fra bevisstheten, og at tilværelsen dreier seg om å klare seg best mulig for den enkelte i en allerede eksisterende samfunnsorden man anser det som umulig å få endret på. Heller enn å ta kampen i felles front mot forbrukersamfunnet, tar vi kampen hver for oss, på hvert vårt kjøpesenter og med hvert vårt kredittkort.

sandra.lillebo@gmail.com

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 13.51