Klassekampen.no
Lørdag 3. februar 2018
KVALITET: Lina Wolff fikk Augustprisen for «De polyglotte elskerne». FOTO: FORLAGET
Nært: Michel Houellebecq er både forbilde og nemesis hos Lina Wolff.
En lidenskap

Hvor befriende er det ikke å ha en utenlandsk elsker, og dermed slippe å noen gang bli henført av illusjonen om at ens elskede ikke er en fremmed?

Denne ideen, som den franske forfatteren Annie Ernaux skriver om i boka «En lidenskap», både fremmes og bestrides i Lina Wolffs Augustprisvinnende roman «De polyglotte elskerne», godt oversatt til norsk av Bodil Engen.

Et overordnet spørsmål for romanen kan sies å være: Hvor nær et annet menneske er det mulig å komme ved hjelp av språket? – en tematikk man kunne skrevet en ulidelig kjedelig bok om, noe Wolff heldigvis slett ikke har gjort.

«Jeg er trettiseks år gammel og ønsker meg en øm, men ikke altfor øm, mann». Slik lyder det når Ellinor, den første av romanens tre fortellerstemmer, presenterer seg selv på et datingnettsted. Her møter hun etter hvert litteraturkritikeren Calisto, en mann som ikke bare har et paradoksalt forhold til kvinner og kommunikasjonen med dem, men som også er i besittelse av et selvbilde som overraskende nok langt på veg tangerer størrelsen til hans temmelig overvektige kropp.

Det er i denne første delen av boka at Wolff i størst grad skriver seg opp mot Michel Houellebecqs forfatterskap, som er tydelig til stede i teksten, både eksplisitt og implisitt. «Jeg er bare så sliten, og samtidig så jævla kåt», utbryter for eksempel Calisto på et tidspunkt, som et ekko av protagonisten i franskmannens roman «Underkastelse», som har både litt lyst til å pule, men også litt lyst til å dø.

Fakta:

ROMAN

Lina Wolff

De polyglotte elskerne

Oversatt fra svensk av Bodil Engen

Forlaget Oktober 2018, 300 sider

Interessant nok opptrer Houellebecq likevel både som forbilde og nemesis, idet Wolff lykkes med å vise frem den helt enkle innsikten han selv ikke så rent sjelden glemmer å ta med seg; at også kvinner faktisk er vesener i besittelse av seksualdrift og med intellektuelle tilbøyeligheter.

Det de først og fremst har felles, er interessen for og forståelsen av de nedverdigende (livs-)situasjonene vi er villige til å sette oss i for å oppleve noen øyeblikk samhørighet og omsorg, foruten at de begge er aller best når de ikke forsøker så altfor hardt.

Lina Wolff skriver i et relativt enkelt og liketilt språk, med enkelte temmelig slående bilder og korte, essayistiske utgreiinger, som her: «Sinne er en ferskvare, og hvis man ikke sørger for å kvitte seg med det i tide, blir man gående med det siden, og det er som å gå rundt på en fest med en stinkende hundelort under skoen. Folk kjenner lukten, og man kjenner den selv, det er ikke en sånn lukt som blir borte fordi man oppholder seg i den, tvert imot.»

Boka består av tre deler og fortellerstemmer som er forbundet med hverandre. Romanen oppleves ikke like engasjerende fra begynnelse til slutt, men når noe av det minst engasjerende også er det som blir sittende igjen som det mest ansporende etter endt lesning, er det utvilsomt et kvalitetstegn.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. april 2018 kl. 13.51