Torsdag 1. februar 2018
GODE GAMLE DAGER: Det er en påfallende kontrast mellom 68-ernes syn på seksuell frigjøring og dagens ungdomskulturs fokus på grensesetting, skriver Margery Skagen. Her instruerer regissør Luis Buñuel skuespillerne Catherine Deneuve og Michel Piccoli i «Belle de Jour» (1967). FOTO: PARIS FILM/FIVE FILM/ALBUM
De sterke følelsesmessige reaksjonene på «tafsing» fra eldre menn får næring fra vår frykt for aldring og død.
Havet, døden og metoo

Flommen av anklager om seksuell trakassering som ble utløst i fjor høst, vitner om behovet for å klargjøre hvilke spilleregler som gjelder mellom voksne menn og kvinner av ulik alder og posisjon, på arbeidsplasser, i organisasjoner, seminarrom og hotellsuiter. En betimelig skittentøyvask, hvis omfang man knapt har sett maken til, har tvunget unge og gamle til å tenke over i hvilken grad vi fortsatt er underlagt de arkaiske rollene som definerer mannen som dominerende subjekt og kvinnen som passivt objekt for et utemmelig maskulint begjær.

Samtidig har metoo-kampanjen antatt slike proporsjoner, og ført til slike drakoniske straffer også for mindre alvorlige historier, at man må se etter flere drivkrefter enn de opplagte. Det som står på spill i dette historiske opprøret er om det kan bidra til et nytt felles språk for møter med erotisk potensial, om det vil forbedre kvinners situasjon i det offentlige rom eller bare forsterke stereotype kjønns- og generasjonsmotsetninger.

Oppgjøret peker på den senmoderne kulturens forvirrende mangfold av koder for passende adferd. I et samfunn i sterk forandring, med flytende verdier og svekkede autoriteter, er det ikke uventet at det oppstår en kollektiv trang til å trekke nye grenser mellom rett og galt, rent og urent, venn og fiende. Spørsmålet er om kjønnsrelasjoner lar seg regulere etter en felles skikk og bruk i en kultur der synet på seksualitet er løsrevet fra tidligere gitte rammer og nå synes å pendle mellom puritanske og hedonistiske ytterligheter.

Fakta

#metoo og aldring:

• Flere eldre kvinnelige kunstnere har uttalt seg kritisk om #metoo-­kampanjen, inkludert forfatteren Margaret Atwood (78) og skue­spilleren Catherine Deneuve (74).

• Uenighetene om metoo speiler til dels en generasjonsforskjell, skriver Margery Vibe Skagen i denne teksten.

• Aldersforskjellen er en nesten konstant faktor i metoo-beretningene, skriver Skagen, som mener at avskyen for «tafsingen» fra «gamle griser» får næring fra vår generelle avsky for aldring og død.

Om forfatteren:

• Margery Vibe Skagen er første­amanuensis i fransk litteratur ved Universitetet i Bergen, og leder av Samkul-prosjektet «Aldring i kulturhistorisk perspektiv».

I dag forbindes ikke sex først og fremst med ekteskap og barneavl, men i større grad med å «finne seg selv» gjennom utprøvning av roller, preferanser og legninger. I mediene, vårt nye livselement, formidles sex kontinuerlig og ut ifra motstridende verdisyn. I spennet mellom nett-pornografi og helsesøsters seksualundervisning på skolen, glemmer vi seksualitetens karakter av overskridende kraft. I et naturalistisk perspektiv er seksualdriften, i likhet med døden, blind og anonymiserende; desto mer sårbar blir man da i seksuelle møter hvor man blir brukt uten å anerkjennes som individ.

I mange av historiene gjenkjenner man strukturen eldre, profilert mann som oppfører seg seksuelt pågående overfor yngre, underordnet kvinne. De intense reaksjonene ofrene forteller om – lammelse, avsky, skam, sinne – er forståelige, selv for overgrep som ikke innebærer fysisk vold, men tyder samtidig på flere smertepunkter enn kvinneundertrykking.

Metoo dreier seg like mye om generasjonskamp som kjønnskamp. Det er få menn som kritiserer kampanjen, mens enkelte eldre feminister har prøvd å advare de yngre mot å gå for langt. Forfatteren Margaret Atwood (78) er blitt angrepet for å «føre krig mot yngre, mindre mektige kvinner» fordi hun har forsvart en kollega som ble suspendert fra sin stilling på grunn av påstått trakassering, og dessuten har protestert mot at alle påståtte ofre automatisk skal bli trodd. Skuespilleren Catherine Deneuve (74) har lansert en motkampanje til #balancetonporc («angi din gris», som kampanjen heter på fransk) og er blitt beskyldt for anti-feministiske holdninger.

Mye tyder på at yngre og eldre har en ulik forståelse av erotikk. Det er stor kontrast mellom 68-ernes seksuelle frigjøring, sans for jordnær driftsutlevelse og hang til kollektivisme, og den samtidige ungdomskulturens hengivelse til virtuelle gleder, abstrakte og tekniske omgangsformer og mer bevisste forhold til selvtukt og stilisering.

Den typiske 68-ungdom konstruerte også sitt selvbilde der han og hun lot hår og gevanter flagre fritt i kollektivet og ute i naturen. Men det er et annet og perfeksjonert selvbilde som dyrkes i dagens trenings- og skjønnhetsstudioer, på sosiale medier og i ensom interaksjon med nettbekjentskaper. Den eldre overgriperen viderefører kanskje en kode for seksuell adferd som hans jevnaldrende venninner kunne takle, men som ikke lenger har gyldighet for dagens unge. Respekt for intimsonen er barnelærdom i dag, det ordet fantes vel knapt for 20 år siden.

«En eldre mann er det mest motbydelige man kan være for tiden» uttalte Jan Guillou i Aftenposten 18. november. Det norske nyordet «tafsing» er ekspressivt og vekker malende assosiasjoner. Å tafse lyder som en ekkel sammensmeltning av grafse, krafse, tjafs og tufs: tafsing blir dermed en fysisk tilnærmelse som er grådig, hensynsløs og klosset fra et brutalt og samtidig ynkelig og uflidd menneskedyr. I dag betegner tufs (eller dott) en uselvstendig taper, en absolutt uverdig seksualpartner for en selvstendig ung kvinne. Å se tufs ut betyr å se syk og svekket ut. I gammel folketro er tufsen en uhellsvanger skikkelse, forbundet med smitte.

Det er viktig å merke seg aldersforskjellen som en nesten konstant faktor i metoo-beretningenes struktur. For en 15-åring er 25 år allerede gammelt. Den overordnede rollen overgriperen gjerne har, bidrar også til å øke følelsen av at han er mye eldre enn offeret.

Klassekampen 20. januar gjengir Frida Holmgrens historie om krenkelsen hun opplevde som 29-årig politisk novise på en partifest, en avsløring som skandaliserte det svenske Vänsterpartiets mangeårige leder, Lars Ohly. Etter først å ha vist henne hyggelig oppmerksomhet, skal Ohly (61) ha strøket henne nedover ryggen og holdt henne på rumpa. I ettertid har Holmgren vært plaget av tanken på det hun skulle ha gjort: «For sitt indre har hun gang på gang spilt av scenen hvor hun snur seg bestemt rundt, freser mot den gamle mannen og slår til ham på kjeften.»

En 60-årig mann på toppen av sin karriere og i god fysisk form vil ta det som en fornærmelse å bli kalt «gammel», men for hun som kunne vært datteren, oppleves krenkelsen fra den tidligere beundrede rollemodellen som nærmest incestuøs.

Avskyen som «tafsingen» vekker, vitner om hvor livskraftig aldersstereotypien gammel gris stadig er, ikke minst slik den nå er legemliggjort av det lidderlige utseendet til Harvey Weinstein. Den gamle elskeren, senex amator, er en kjent rolle fra klassisk teater. Han lever videre i commedia dell’arte figuren Pantalone, som Shakespeare nevner som typisk for livets sjette og nest siste alder, og som utmerker seg med gjerrighet og upassende begjær etter unge jenter. Som det stereotypiske motstykket til den edle gamle vismannen, er den groteske gamle elskeren en av verdenshistoriens vanligste komediefigurer. Intrigen går gjerne ut på at den gamle, som bruker penger og posisjon til å tilrane seg kjærlighet, blir utmanøvrert og latterliggjort for åpen scene mens de unge elskende går seirende ut av historien. Nyere versjoner av senex amator-figuren, der fortelleren selv (for eksempel i Philip Roths sene romaner) er en aldrende elsker av meget yngre kvinner, kan stadig vekke forargelse, men har bidratt til å gi rollen større kompleksitet og verdighet.

Den såkalte eldrebølgen har i det hele tatt ført til en økning av eldre karakterer i samtidsfiksjonen og et sterkere fokus på eldre menneskers ofte tabuiserte kjærlighetsliv. Den kristne tradisjonen har gjerne sett alderdommens fysiske forfall som en lutring av dyriske drifter, som en naturlig forberedelse til en from avskjed med livet. Kvinnelige forfattere som Annie Ernaux (77) har bidratt til å nyansere den stereotypiske motsetningen mellom griset og ren, avseksualisert aldring. Men hos denne forfatteren er seksualiteten aldri ufarliggjort. I dagboken, «Se perdre» (2001, «Å miste seg selv»), fremstilles lidenskapen mellom en moden kvinne og en yngre mann også som lidelse, som en besettende kraft det kvinnelige jeget risikerer å gå under i, en påminnelse om nærheten mellom den mest intense nytelse og døden. Ikke minst er den kvinnelige fortellerens lidenskap en kilde til redsel og avsky for den aldrende kroppen.

Liksom Flauberts Emma Bovary flere ganger konfronteres med en grotesk gammel tigger i den frenetiske sluttfasen av hennes forhold til den unge Léon, kaster dagbokens Annie penger til tiggere hvis forkomne utseende vekker mest uhygge, som for å kjøpe seg litt tid fra følelsen av død og forgjengelighet som sex også minner om, fordi det er forbundet med selvoppgivelse.

Ufrivillig selvoppgivelse i det seksuelle overgrepet er avskyvekkende, og avskyen er desto sterkere når overgriperen er eldre. Ekkelt er det som truer våre grenser, eller synet av kroppslige grenser som overskrides ved at det som skal være innenfor tyter ut eller noe utenifra presses inn. Det vemmeligste av alt er det som minner om vår egen materialitet: sykdom og forfall.

Aldrende befolkninger kan gi grobunn for store interesse- og verdikonflikter; spørsmålet om hvordan man skal opprettholde en stadig lenger pensjonisttilværelse for stadig flere eldre er også egnet til å skape fordommer.

Metoo-kampanjens følelsesstorm næres av mange kilder, men også av sterke, negative aldringsmetaforer, metaforer som avspeiler en alminnelig redsel for forfall og død. Aldring assosieres med sykdom og kan lett oppfattes som en sykdom i seg selv. Aldringens symptomer skjules og bekjempes lengst mulig, men kommer ubønnhørlig til syne på kroppen og er umiddelbart gjenkjennelige for alle. I en epoke der aldring synes å spre seg epidemisk, kan seksuell pågåenhet fra eldre personer rettet mot de ennå unge vekke berøringsangst, som om de var forbundet med smitte. I en kultur som setter den unge, disiplinerte og lytefrie kroppen i høysetet og usynliggjør døden, vil mange lenge fornekte at de selv også skal eldes og dø. Med legevitenskapens spektakulære fremskritt oppstår forventningen om at alt forfall kan fikses og aldring til syvende og sist «kureres».

Metoo-kampanjen er et komplekst historisk fenomen som krever nyansert analyse om den offentlige debatten og revurderingen av kjønns- og aldersroller skal funderes på annet enn stereotypier. Kjønn og alder definerer oss i aller dypeste forstand som elskende og dødelige vesener; samtidig er det aldring som i særlig grad truer vår kjønnsidentitet. En av flere utfordringer i kjølvannet av metoo-bevegelsen blir å forstå avskyen, ikke bare for den gamle grisen, men den angsten og avskyen som ligger latent i oss ved at vi er gjenstand for upersonlige skapende og destruktive drifter som gjør det mulig å finne og miste seg selv i relasjon til andre. Den massive avskyen for gamlingers «tafsing» med de yngre har potensial til å forløse ny innsikt, kanskje mer medmenneskelig likestilling og respekt, kanskje også en erkjennelse av aldring som en medfødt og uhelbredelig «sykdom» både unge og gamle er bærere av.

Lørdag 17. november 2018
Astrid Søgnens avgang som direktør for Utdanningsetaten i Oslo kan innvarsle et skolepolitisk regimeskifte. Søgnen har gjennom et par tiår vært den fremste premissleverandør på det utdanningspolitiske feltet.