Lørdag 20. januar 2018
ADVARER: Kaspar Colling Nielsen beskriver en kommende borgerkrig. FOTO: CAPPELEN DAMM
Gamle penger
Ramsalt: Kaspar Colling Nielsens bok rommer mye kritikk av vår tid, men «Den danske borgerkrig» byr på lite revolusjonsromantikk.

Anmeldelse

For et drøyt tiår siden bodde jeg på Nørrebro i København. De siste ukene jeg bodde der befant bydelen seg i unntakstilstand: Etter at Ungdomshuset ble ryddet av politiet brøt det ut omfattende gatekamper, og hovedveien gjennom Nørrebro var lenge sperret med brennende barrikader. Da politiet gradvis gjenvant kontrollen, ble barrikadene erstattet av politisperringer og kontrollpunkter. Selv måtte jeg vise pass for å komme inn i kvartalet der jeg bodde. Det hele var over etter noen uker, men det var intenst og uvirkelig mens det sto på.

En slik opplevelse av plutselig forandring utgjør noe av bakteppet i Kaspar Colling Nielsens roman fra 2013, som nå foreligger på norsk i Kyrre Andreassens oversettelse. Her er ikke Nørrebro bare åsted for gatekamper, men også for det som utvikler seg til å bli en langvarig borgerkrigstilstand.

Forfatteren har selv vært tydelig på at han mener romanen bør leses som et varsel. Den sosiale uroen han beskriver i boka tilskrives dels raskt økende sosiale forskjeller, en fortsatt uregulert finanssektor og en eldrebølge politikerne ikke tar tilstrekkelig på alvor før det er for seint. Denne rammefortellingen rommer mye kritikk av vår egen tid, men det er lite revolusjonsromantikk å spore. Her står det nemlig ikke mellom sosialisme og barbari, snarere er det sånn at alle blir barbarer – og trives ganske godt med det. Bestialske overgrep og grov vold er enkelt; vanskeligere er det når krigen er over, institusjoner skal bygges, hverdagsliv leves og funksjonærene og byråkratene går tilbake til å være de med mest makt.

Fakta

Roman

Kaspar Colling Nielsen

Den danske borgerkrig 2018–24

Oversatt av Kyrre Andreassen

Cappelen Damm 2018, 216 sider

Nielsens revolusjonære rammefortelling er kanskje den minst overbevisende delen av boka, men den fungerer godt som springbrett for de mer filosofiske og fabulerende avsnittene, som boka er proppfull av. Bokas forteller er en 475 år gammel rik mann, som tilbragte sin naturlige ungdomstid på barrikadene i den danske klassekrigen. Hans trofaste sjelevenn er den nesten like gamle snakkende, og rimelig seksuelt frustrerte, hunden Geoff. Vi får også møte en rekke andre interessante karakterer, som gjerne opptrer i kursiverte partier utenfor bokas øvrige handling. Den svært selvrefleksive undulaten på 241 år, som ender opp med å henge seg, er ett høydepunkt; et annet er den pubertale grisen Svend, som ender opp med en livsvarig forvaringsdom for oppvigleri og sabotasje. Om du synes dette høres rart ut, så vent til du leser selvbiografien til tomaten som forteller hvordan det er å bli flådd levende og tilbringe sine siste dager på innsiden av en hermetisk boks.

I sin bok «Homo Deus» drøfter historikeren og forfatteren Yuval Noah Harari våre muligheter for å i nær fremtid bli som guder, om ikke i kristen forstand, så i gresk-romersk. Han drøfter teknologiens evne til å kunne skape supermennesker med superegenskaper, som kan leve lenge eller kanskje til og med evig. Hovedpersonen i Nielsens roman har kunnet gripe slike muligheter med begge hender, gjennom det som bare omtales som «programmet.» Ved bruk av stamcelleteknologi og det vi aner er utstrakt bruk av råmateriale fra underklassens fostre, kan de rikeste og kjæledyrene deres nemlig holde seg evig unge. Det er snakk om gamle penger i bokstavelig forstand: En evig overklasse, som tilbringer tida med å lese poesi, engasjere seg i sexorgier og kontemplere over vanskelighetene med å oppdra dyr som har oppnådd selvbevissthet og språklige ferdigheter.

Som leser sitter man igjen med mange ubesvarte spørsmål. Utgjør for eksempel fortellerens lengsel etter «kvinner som bare var kvinner, med bryster og rumper […] En kvinne som kunne hengi seg fullstendig til en mann» bare enda et vers i klagesangen over vestlige, moderne kvinners kompleksitet og påståtte mangel på sensualitet, slik vi kjenner den blant annet fra Michel Houellebecqs forfatterskap, eller er det en ironisering over den?

Det er ikke godt å si. Nielsens bok er nemlig preget av en ramsalt, svart humor, som ikke blir noe lysere av at det tragikomiske gjentatte ganger sklir over i det som bare er tragisk. Slike brå skift og spenninger gjør at leseren hele tida står i fare for å sette latteren i halsen. Latter trives bedre i magen enn i halsen, men den litterære effekten er definitivt størst når den gir kvelningsfornemmelser. Og det er ment som et kompliment.

bokmagasinet@klassekampen.no

Lørdag 10. november 2018
Målbærende: I sin nye roman skriver Brit Bildøen fremragende om møtet mellom menneske og system.
Lørdag 3. november 2018
Dybde: Merete Morken Andersens biograficollage bruker Amalie Skrams liv som et prisme for å få fram en hel tidsånd.
Lørdag 27. oktober 2018
Historisk: Tore Skeie lar kildene drysse poetisk stjernestøv over jordnær prosa i sin fortelling om Olav den hellige.
Lørdag 20. oktober 2018
Adjø: Didier Eribon forlot arbeiderklassen, sammen med fransk venstreside.
Lørdag 13. oktober 2018
Sorg: Steffen Kverneland foreviger faren og forsoner seg med livet i sin uvanlig personlige og direkte tegneseriebok.
Lørdag 6. oktober 2018
Ru: I «Menn i min situasjon» fangar Per Petterson oppløysings­tendensar i briljante oppløysingssentensar.
Lørdag 29. september 2018
Eksotisk: Espen Ytreberg forsøker å løfte Roald Amundsens østsibirske døtre ut fra glemselen.
Lørdag 22. september 2018
Status: Helene Uri leverer eit bittertglitrande forsvar for kvifor vi treng å avpaternalisere språket.
Lørdag 8. september 2018
Til sjøs: «Havlandet» av Per Anders Todal er et fabelaktig dypdykk i havet – havet som skapte Norge.
Lørdag 1. september 2018
Absurditet: Marita Fossums «Singularitet» er en overbevisende refleksjon over forholdet mellom tenkning og handling.