Klassekampen.no
Mandag 15. januar 2018
Kan dette: En vellykket glideflukt gjennom pophistorien med Waaktaar-Savoy. Foto: Jason Brandenberg
Leken lidenskap

Album

Savoy

«See the Beauty in Your Drab Hometown»

Drabant Music/Musikkoperatørene

HHHHHI

Nydelig albumtittel, som minner oss om å se verdiene i det som omgir oss. I Pål Waaktaar-Savoys tilfelle er kanskje Savoy en litt unnselig småby, sammenlignet med det Metropolis-aktige monsteret a-ha kan fortone seg som. Her har han sin vesle og intime trio, med ektefelle Lauren Waaktaar-Savoy og trommeslager Frode Unneland som kreative partnere.

«See the Beauty in Your Drab Hometown» er trioens første album på fjorten år, og deres sjette studioutgivelse totalt. Det var litt nytt materiale på «Savoy Songbook Vol. 1» fra 2007, men dette er første gang siden 2004 at Savoy virkelig prøver vingene. Og for en vellykket glideflukt gjennom pophistorien det stort sett har blitt.

Det aller sterkeste kortet ligger i klokkertroen på det melodiske. Her har Pål og Lauren Waaktaar-Savoy lagt ned et fenomenalt arbeid, en teft for det velklingende og det kontrasterende, pakket inn i arrangementer som fremstår som renskårne, gjennomtenkte og tilbakeholdne. Det er noe friskt, vitalt og nesten demoaktig over flere av sangene her, samtidig som det ligger mye arbeid i bunnen av materialet.

Pål Waaktaar-Savoy deler noe av det popmusikalske DNA’et med størrelser som Paul McCartney og Jeff Lynne, der det harmoniske og det hektende i sangene langt på vei er deres raison d’etre. Det er et sunt spor av det beste fra sekti- og sytti-årene over mye av musikken, samtidig som arrangementer og instrumentering også peker på synth-popen fra åtti-tallet, da den talentfulle Manglerud-musikeren selv som kjent entret arenaen. Trommene høres generelt programmerte ut, noe som kler materialet overraskende godt.

Åpningssporet «Night Watch» kunne nesten vært en perfekt syntese av Kent og a-ha. Tittelkuttet ville vært en pryd på ethvert album med Morten Harket & co., mens «A Month of Sundays» nikker friskt til New Order. Den sjarmerende «Bump!» har kvaliteter som de tidlige skivene til Paul og Linda McCartney, mens «We’re the Same Way» nærmest kunne glidd rett inn på hvilken som helst av de senere David Bowie-utgivelsene.

Det sier litt om ambisjonsnivået til Waaktar-Savoy at han i 1994 kontaktet både Morrissey og Mark Hollis for å tilby dem vokalistrollen i Savoy. Og det sier kanskje enda mer at Savoy etter mer enn 20 år kan nå nye kreative høyder, og samtidig holde på en jordnær lekenhet.

Alt i alt en solid investering for alle som fortsatt ønsker å følge eventyret om a-ha i alle dets fasetter. Eller rett og slett høre en virkelig bra norsk poprock-plate fra 2018.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 16. januar 2018 kl. 14.16