Klassekampen.no
Fredag 12. januar 2018
På solveien mot sør!

Sommeren 1968, for 50 år siden. Vi står på Autoroute du Soleil utenfor Paris – solveien mot sør. Vi skal til palmer og appelsiner på rødsvidd jord, til landet hvor bønder med baskerlue har siesta under knudrete oliven, til Middelhavet hvor syngende fiskere drar sine garn opp av et azurblått hav. Bak oss ligger denne byen som nå skutter seg etter uker med demonstrasjoner, barrikader og tåregass. Nå rydder bulldosere Latinerkvarteret for nedhogde trær, og brosteinen rives opp for å asfaltere.

På ungdomsherbergene snakkes det om great places you should go to, og vi blir stadig rastløse og vil dra. Få dager seinere er vi alt i sør, og når det ikke helt klaffer med ungdomsherberge, ligger vi i sovepose i skogen eller på stranda mens bølgene skvulper mot land – mange gjør det, for penger har vi lite av. Maten er brød og tomater.

En dag i Perpignan leser vi i avisene det vi alt vet: At aldri har det vært så mange unge på veiene som i år. I flokker strømmer haikerne mot sør (dette er før interrail), i suget fra dette Frankrike som i flere uker hadde begeistret alle radikale. Men også mot mytenes Syden reiser de, for å se hva dette er. Hele sommeren har de kommet veltende, fra Norden, Benelux og Tyskland, og derfra inn i Frankrike – mange også over Alpene til Italia. Over Kanalen kommer fullsatte ferger; først går strømmen til Paris, deretter mot sør. I tillegg til tusener av amerikanske studenter i Europa. Til Middelhavet vil de, drikke rødvin i hvite landsbyer og bade i det smilende, lunkne vannet.

The road/la route er blitt et begrep, en reisemåte hvor alle snakker med alle, hvor alle er venner. Men hva vil de der sør? spør en journalist. Det vet vi ikke. Men de færreste har vært i Syden før. Det er en lengsel etter det ukjente, et Soria Moria sønnenfor alle blåner, noe eksotisk, kanskje også romantisk? Som lokket av en rottefanger med magisk fløyte. Et sug som river i oss, et instinkt – som når fugler flyr i flokk mot Afrika?

For det er det vi er, trekkfugler, vandrefalker, det napper i brystet – videre, videre, som moderne nomader, en følelse vi ikke kan forklare, noe vi må oppleve og finne ut av, se med egne øyne. Landeveiens frihet og øyeblikkets spontanitet. Det umiddelbare. Av sted, av sted!

Hva fins rundt neste sving, hva får vi se bakom de høye fjelle?

pevelde@online.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.05