Klassekampen.no
Fredag 12. januar 2018
Hvor er solidariteten, Bratten? Kvinner som er tynget av ubetalt omsorgsarbeid trenger ikke et spark bak, men et pårørendevennlig arbeidsliv, skriver forfatterne. FOTO: TOM HENNING BRATLIE
Ubetalt omsorgsarbeid for eldre og syke familiemedlemmer tvinger kvinner ut i deltid – ikke shopping.
Den nye kvinnefella

KRONIKK

Spekter-direktør Anne-Kari Bratten forstår ikke hvorfor kvinner uten barn eller voksne barn jobber deltid, og mener at mange kvinner «heller vil gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe» (Dagens Næringsliv 9. januar).

Det er hyggelig at Anne-Kari Bratten har lyktes. Det unner vi henne. Det unner vi alle kvinner som jobber og strever og sjonglerer sitt liv, familie og jobben, uansett hva de jobber med. Og det er faktisk de fleste.

Vi setter imidlertid spørsmålstegn ved Brattens bombastiske uttalelser, som sår tvil om kvinners holdning til å jobbe. Vi har mange spørsmål: Hvor kommer hennes antagelser fra? Er et handlesenter som ligger på beste Oslo Vest en god referanseramme for de fleste damer? Har hun tall som belegg for dette? Hvilke undersøkelser er gjort i bransjene Spekter har ansvaret for? Og har Bratten tatt inn over seg den demografiske utviklingen?

36,8 prosent av kvinner jobber deltid. Bratten viser til at kvinner uten barn eller barn over 16 jobber mest deltid, og mener at dette er uforståelig. Nå skal vi tegne et annet bilde, som vi vil se mer av framover.

Flere kvinner med små barn kommer i jobb når barnehagedekningen er god. Dette har gjort at vi er et land med høy andel kvinner i jobb, og hurra for det! Men så skjer det ofte at kvinner som er i arbeid, med større barn og ungdommer, får noen i familien eller nær slekt trenger ekstra hjelp og omsorg. De har kanskje et barn som alltid vil trenge dem, en partner som blir syk eller svigerforeldre som får demens. Og mange av oss vil oppleve at det er ikke nok tilbud fra det offentlige.

Vi i Pårørendealliansen, som jobber med å synliggjøre uformell omsorg, ser at dette skjer med flere nettopp når man ikke er småbarnsmor lenger, men er blitt middelaldrende som oss. Det er da mange av shoppingdamene Bratten snakker om, stiller opp. Nær halvparten av all omsorg som utføres i Norge gjøres av pårørende og familie (SSB 2013), og av disse er flest kvinner. Dette – ubetalte – arbeidet utgjør nesten 110.000 årsverk. Hvordan har det blitt slik?

Det har skjedd en villet dreining til hjemmebasert omsorg her i landet. De syke og eldre skal hjem fortest mulig, og helst bo der til de bæres ut. I teorien skal kommunene levere tjenester til disse mens både kvinner og menn er på jobb. Slik er det ikke. Mange kommuner klarer ikke å levere nok eller tilby forsvarlige tjenester.

Mange eldre og syke går i skytteltrafikk mellom sykehus og kommuner, rehabilitering og korttidsopphold. Antallet sykehjemsplasser er synkende i forhold til behovet, og det er trangt i døra til de fleste helsetjenester. Vi lever lenger, med alle skavanker og diagnoser.

Mange av kvinnene Bratten treffer med sine verbale spark vil, mer enn å shoppe, ha nok og forutsigbar hjelp til sine eldre og syke så de kan jobbe! De jobber deltid eller går ned i stilling på grunn av manglende tilbud. I Pårørendeundersøkelsen 2016 fikk vi 3127 svar, hvorav 92 prosent var kvinner. Vi vet at de først bruker ferie, helger og avspaseringer for å løse omsorgsbehovet. Så begynner bruk av egenmeldinger, sykemeldinger og langtidsfravær. De sykemeldes på grunn av andres sykdom: Bare spør legene.

Skal vi få flere kvinner i denne situasjonen til å jobbe mer, må kampen tas på mange arenaer. Vi må kjempe for bedre omsorg for kvinners familiemedlemmer og nære og kjære så de kan være på jobben. For de vil jobbe, de bare tør ikke eller kan ikke når de vet alt flyter og ingen hjemmepleiere kommer eller far nok en gang har falt og er engstelig. Trygge omsorgstilbud og sykehjemsplasser må være den nye barnehagekampen. Da kan man jobbe heltid.

Det andre Bratten kan slåss for, er et pårørendevennlig arbeidsliv. Dette er en samfunnsutfordring som vil komme til de fleste arbeidsplasser og deres ansatte. I dag betaler arbeidsgivere for det sykefraværet som forårsakes av kommuner som sparer penger ved ikke å stille opp med nok hjelp. Staten tar over når det blir langtidsfravær. Bruk heller disse pengene på å ansette flere i kommunene!

Å få heltidsstilling er også noe mange i helse og omsorg ønsker seg, men de tilbys ofte deltid. Dette er lavthengende frukt å ta tak i for arbeidslivets parter, og viktig i samfunnsøkonomisk perspektiv.

Videre må vi få menn til å ta sin del av omsorgen som sønner og svigersønner, ektefeller og partnere om det blir sykdom i familien, slik som de har gjort som småbarnsfedre – ellers får vi den nye kvinnefella. Kvinner slipper kjøkkenbenken som småbarnsmødre, men møter den igjen som middelaldrende døtre i sine foreldres hjem.

Bratten har rett i at kvinner taper pensjonspoeng på å jobbe deltid. Og om de gjør det fordi de gjør jobb nummer to i den ubetalte omsorgen – hvor rettferdig er det?

Det disse kvinnene trenger er ikke et spark bak, men hjelp og trygghet for sine eldre og syke, forutsigbare tjenester som utvikler seg i takt med økende hjelpebehov og arbeidsgivere og arbeidsforhold som kan være fleksible i perioder. De prioriterer allerede beinhardt. Om det ikke er nok hjelp går familien foran jobben.

Mange kvinner i deltidsjobber har stillinger som krever fast arbeidstid og sted. De har ikke mulighet til hjemmekontor eller fleksitid og ikke råd til privat hjelp eller au pair. Da sier de nei til heltid, nei til forfremmelser, bytter skift eller slutter å jobbe.

Vi trenger at kvinner som Bratten og andre i lederstillinger med påvirkningskraft, tar parti med kvinner som jobber deltid, og jobber for å få fram årsaker og mulige løsninger. Det nye likestillingsarbeidet fremover må ha fokus på kvinner midt i livet!

ava@parorendealliansen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.09