Klassekampen.no
Fredag 12. januar 2018
Truet av internajonalisering?

forskning

Er norsk middelalderforskning truet av internasjonalisering? I et innlegg i Klassekampen 9. januar 2018 hevder Arnved Nedkvitne at det er et historisk sammenbrudd for Universitetet i Oslo, og mer spesifikt for norsk middelalderhistorie, dersom «personer med utenlandsk grunnutdanning overtar styret.» I den anledning tegner han et grovt fortegnet bilde av middelaldermiljøet ved UiO som ikke kan stå uimotsagt.

Ifølge Nedkvitne er 200 års forskningstradisjon innenfor norsk middelalder truet. Grunnen er at to av de tre middelalderprofessorene i historie ved UiO driver med felter som er perifere for norske forhold, den ene uten presisering utover at han er fra Øst-Europa, den andre fordi han holder på med islandsk historie «og hevder det er større internasjonal interesser for islandsk enn for norsk historie.»

Når det gjelder den første – Ildar Garipzanov, driver han blant annet med karolingisk historie, et av de mest sentrale forskningsfeltene i middelalderhistorie, samt forbindelser mellom det kontinentale Europa og Norden. Den sistnevnte – Jon Vidar Sigurdsson, er ganske riktig islending, men har for det første skrevet fire bøker og en rekke artikler om norsk historie, i tillegg til at hans angivelige påstand om at islandsk historie er større enn norsk internasjonalt selvfølgelig er helt rett. Vet virkelig ikke Nedkvitne at sagaforskning er et enormt felt som bedrives over hele verden?

Nedkvitne tegner et svært flatterende bilde av sine kolleger fra 1994 – Kåre Lunden og Ole Jørgen Benedictow, som vi ikke skal bestride, bortsett fra hans underlige påstand om at han skrev sin doktorgrad fra 1983 på engelsk – vi har da vitterlig lest den på norsk helt til den nylig kom i engelsk oversettelse.

Det er ikke morsomt å skryte av seg selv, men siden Nedkvitne så til de grader reduserer våre bidrag er det nødvendig å komme med noen saksopplysninger:

Dagens trekløver har det siste året produsert flere monografier og antologier på engelsk, utgitt på noen av verdens ledende forlag, i tillegg til en rekke artikler publisert internasjonalt og nasjonalt.

• Vi har de siste årene alle ledet store prosjekter med midler fra Norges forskningsråd og Senter for grunnforskning (noe verken Nedkvitne eller hans kolleger gjorde).

• Vi bedriver utstrakt formidling. Sigurdsson har skrevet lærebok i norsk historie og tre bøker utgitt på Pax, Orning har vært redaktør for en firebinds Norgeshistorie («Norvegr» 1–4, Aschehoug 2011), «Soga om Sogn og Fjordane» 1–4 (2017), foruten å skrive fast i Klassekampen. Sigurdsson og Orning er viktige bidragsytere til nettportalen Norgeshistorie på nett.

• Til tross for alle advarsler om at eldre historie ikke er «samfunnsrelevant», er middelalder svært populært blant studenter både på BA- og MA-kurs, og har stor tilstrømning.

Til forskjell fra Nedkvitne og hans kolleger fra 1994 har dagens professorer maktet å skape et godt middelaldermiljø. Da Nedkvitne ble oppsagt i 2009 var det to ansatte innenfor middelalderhistorie, og samarbeidsklimaet var svært dårlig. Nå er det på middelalderhistorie foruten oss tre professorer ansatt en universitetslektor, en førsteamanuensis, en professor II, en postdoktor og fem stipendiater – i tillegg vil ytterligere en stilling sannsynligvis bli utlyst i 2018.

Vi tror det er mulig å kombinere middelalderfagets nasjonale tradisjoner med en internasjonal profil. Ikke bare det: Vi tror det er viktig at hjemlige miljøer får impulser utenfra.

På middelalderhistorie ved Universitetet i Oslo har vi en god blanding av norsk og utenlandsk, og våre tilslag på søknader og den store studenttilstrømningen viser at dette er en fruktbar løsning.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.09