Fluene våkner fra dvalen og summer dovne og lettfengelige rundt. Jeg fanger dem under glass og lar dem surre rundt der inne, ikke hissig, men slapt, som en fange som har gitt opp, men likevel gjør de kjente bevegelsene for å bli fri. Slik går ungene på tidlige vintermåneder, trøtte, barføtt, ut av dyna og med retning mot inn på de varme baderomsflisene og do. Ute er det mørkt, og øynene er smale striper. Hele de små kroppene sier «la meg være i fred». Men sakte kommer de seg inn i dagen. De blir sultne, pratsomme, viltre og kranglevorne, før de løper av sted, hver til sitt.