Klassekampen.no
Torsdag 11. januar 2018
Jeg snakker norsk

nynorsk

Jeg er helt enig med lederen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn (2. januar) i at bokmål ikke skal omdøpes til norsk. Jeg mener vi bør jobbe for at norsk en gang kan støtte seg på ei ordbok, den norske. Men så lenge vi har to norske skriftspråk, bør selvfølgelig ikke termen «norsk» brukes om bare ett av dem. Sånne forslag er utslag av riksmålsarroganse.

Men hvilket språk skal oppleseren bruke, når han eller hun leser for unga i Ørsta? Asbreen forsvarer at «barnehagetilsette i Ørsta les bokmålsbøker på dialekt og nynorskbøker på nynorsk». Her er vi nok veldig uenige – for hva betyr «nynorskbøker på nynorsk»? Her må Aasbrenn tenke på normert nynorsk, et språk ingen snakker. Grovt sett kan vi vel si at dialektene som ligger nærmest det nynorske skriftspråket, ligger på strekninga Aust Agder – Møre og Romsdal. Men egder og møringer snakker vidt forskjellig! Midt imellom i geografien finner vi folk på Jæren, som ofte snakker på en måte som gjør at jeg ikke forstår bæret; folk som snakker mer «dansk» enn danskene sjøl, med «potet i halsen».

Å «lese på nynorsk», betyr altså å lese på et kunstspråk – et språk som ikke finnes andre steder enn på Det norske teatret, en institusjon der kunstnerne er pålagt å snakke et språk bare kunstnere er i stand til å føre. Naturlig for unga i Ørsta? Neppe.

Aasbrenn skriver at han vanligvis leser mine fredagskommentarer med glede, og jeg takker for det. Da antar jeg at han også har hørt meg snakke i radio og tv. Jeg snakker sånn som folk på min alder fra Oslo øst snakker. Men det muntlige språket er i utvikling, og dagens Grorud-ungdom ligger nok språklig nærmere Marienlyst enn da jeg var tenåring; «Dagsnytt 18»-språket er på offensiven.

Men ligger min dialekt nærmere nynorsk enn bokmål? Spørsmålet går til Aasbrenn, men mitt svar er enkelt. Jeg snakker norsk – akkurat som unga i Ørsta.

Oslo

arild@puls.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 12.03