Noen romaner er uløselig knyttet til ungdommen, da de ble fortært, elsket, gjemt i et lønnkammer av store leseopplevelser. Og der blir de liggende, avskåret fra den videre livsvei, kanskje i frykt for at disse milepælene bare var et utslag av ungdommelig påvirkelighet. Du var ung, søkende, åpen for enhver som ville utvide horisonten, utfordre din da kun nylig etablerte verden. Bøkene ble lest til langt på natt, uten øye for plikter og morgendag, og malte ut en høyere himmel over tilværelsen. Så forsvant de. De tilhørte deg kanskje aldri, ble stående igjen i et kollektiv eller barndomshjem. De bar med seg en følelse av viktighet, av verdens tyngde, av engasjert, men kanskje desillusjonert fortellerglede. Her fantes ikke spor av ironi og avstand. Hver hendelse hadde substans og mening; historien var en rettesnor, men en farlig, uklar en, som krever sitt menneske, sitt selvstendige, kritiske blikk. Og ditt ungdommelige jeg ga seg hen, til verdenskriger, rettstjenere, italienske slottsintriger og stilltiende familieterror. Utenfor lesningen sto en verden full av muligheter og ventet. Hvem du skulle bli, føltes uavklart. At det langt fra var det, er livets store kompromiss, som vi alle håndterer på vårt vis. Vi finner vel en slags ro i den kjente tryggheten. Men å, disse sidene som åpnet verden! Tør vi gå dit igjen? Var de egentlig så gode? En stille melodi summer i underbevisstheten, og advarer oss: Ikke gå dit! La det bli med det første, intense møtet. Vern om minnene, så de ikke blir vanæret av voksen rasjonale. La ungdommens brusende elv flomme fri for kompromisser, vanlighet, hverdag og rutiner. La de øyeblikkene du lå der en sein natt, stuptrøtt, men med vidåpne øyne, ta deg over floden og inn i skogene.