Klassekampen.no
Tirsdag 9. januar 2018
Illustrasjon: Knut Løvås, KNUTLVAS@GMAIL.COM
Budskapet om at vi løser klimakrisen og de fleste miljøproblemene ved hjelp av moderne «grønn» teknologi er forførende og farlig.
Teknoromantikk

Klassekampen har startet en miljødebatt jeg håper kan prege dette året. Bjørn Vassnes (30. november) viser at klimakampen ikke kan innskrenkes til nye teknologier i energi og transport, og ber oss se på jordsmonnet. Erik Dammann (2. desember) og Ketil Skogen (3. januar) er inne på en annen innskrenking – at miljøarbeid blir redusert til klima.

Jeg har gjennomlevd fire «miljøbølger». Det som var felles for 1960-tallet med Rachel Carson, 1970-tallet som kulminerte i Altademonstrasjonene, og den kanskje største fra slutten av 1980-tallet til Rio-møtet i 1992, var at de var mangfoldige. Det handlet om atomkraft, miljøgifter, vannkraftutbygging, ozonlaget, forørkning, jordvern, naturparker, rovfiske, biologisk mangfold med mer. På 2000-tallet har det stort sett handlet om klima.

I Høyres partiprogram om «det grønne skiftet» handler 90 prosent om klima. De har ikke ett ord om jordvern. Arbeiderpartiet har klima (ikke natur eller miljø) som en av fire hovedsaker. Noen tror at det er nok å delta på Zerokonferansen og lære om det siste i elektriske biler og solceller for å være på rett vei. Det å innsnevre miljøproblemene til klima, og klimaproblemene til bruk av moderne teknologi, passer en ideologi vi kan kalle «teknoromantikk».

Fakta:

Klima, miljø og grønn teknologi:

• Klassekampen har de siste månedene trykket en rekke artikler om klimadebatten, miljø og teknologi.

• Miljødebatten har siden 2000-tallet stort sett handlet om klima, og preges av såkalt «teknoromantikk», skriver Dag Hareide i denne teksten. Han etterlyser en mer helhetlig diskusjon om menneskers inngripen i naturen.

• Hareide er tidligere leder i Naturvernforbundet og Regnskogfondet.

Budskapet i teknoromantikken er at vi løser klimakrisen og de fleste miljøproblemene ved hjelp av moderne teknologi og litt økonomisk stimulans. Det er forførende og farlig fordi det: 1) tier om hva som faktisk har ødelagt naturen, 2) fortrenger miljøproblemer som rammer fattige mennesker og andre arter, 3) løser ikke klimakrisen, og 4) kan lede oss til katastrofale teknoløsninger.

Det som har skapt flest miljøproblem er at vi «breier oss». Det er våre fysiske inngrep som har ødelagt og fortsatt ødelegger natur. Vi har skyflet jordsmonnet og radikalt omgjort 40 prosent av landjordas overflate til asfalt, sement, byer, veier, gressplener, monokulturelt landbruk og skogplantasjer. Også de siste 60 prosent er sterkt påvirket av oss.

Inngrepene svekker fornybare naturgoder som liv er avhengig av. Jordsmonnet eroderes fortere enn ny jord skapes. 23 milliarder tonn jordsmonn tapes hvert år. Satellittbilder viste nylig at 21 av verdens 37 største grunnvannsreservoar tappes mer enn de fylles. Landjordas rikeste og eldste økosystem, regnskogen, har blitt halvert siden annen verdenskrig. De fleste store fiskeriforekomster har blitt overfisket. Over halvparten av verdens elver er oppdemmet og omdirigert. Vi har transportert fremmede arter til øyer og kontinenter. De har fortrengt stedegne arter og endret biogeografien mer enn siden Amerika hang sammen med Afrika. I tillegg kommer alvorlig forurensing fra nitrogen, plast, miljøgifter med mer. Klimaendringer kommer nå i tillegg.

Vi kan si det enkelt: Antall mennesker x mengde forbruk x type teknologi = vårt fottrykk på planeten. Teknologien har hjulpet oss til å bli flere mennesker, øke forbruket og å rekke lenger ut. Raketter og bulldosere når lengre enn en flintestein. Teknologi er en hovedårsak til naturødeleggelsen.

Men teknologien er også en hovedårsak til menneskehetens enorme framgang etter siste verdenskrig. Den har bidratt til at levealderen har økt med 24 år, barnedødeligheten er kuttet ned til en fjerdedel, levestandarden har mangedoblet seg, og så videre. Som statsministeren flatt sa det i nyttårstalen: «Ny teknologi og kunnskap skaper bedre samfunn».

Men hun utelater da å tenke på andre levende vesen. Hvorfor nevner ikke Erna Solberg noe om det grufulle at antall ville dyr i løpet av 25 år har blitt mer enn halvert? Vi var raske da ozonlaget ble svekket og ville gi oss kreft. Vi er opptatt av klima når det rammer mennesker. Er teknoromantikken et uttrykk for menneskets arroganse, som glemmer utryddelse av andre former for liv?

Det er ikke klimaendringene som er hovedårsaken til at dyr forsvinner. I den store «Living Planet»-studien om ville dyr tilskrives cirka åtte prosent av årsaken til klimaendringer. 75 prosent kommer av at mennesker tar dyrs leveområder og overbeskatter dem. Resten skyldes forurensing og nye arter som invaderer. Når regnskogen, som har eksistert i 50 millioner år, halveres på 50 år, så skjer det fordi vi har fått moderne teknologi som kan ødelegge den, og fordi den rike del av verden vil ha mer kjøtt, soya og palmeolje.

Mennesker i fattige land – særlig bønder, skogsfolk og nomader – er direkte avhengig av jordsmonn, skog, ferskvann og artsmangfold. Ødeleggelse av livgivende fornybare naturgoder er fattige menneskers viktigste miljøproblem. Vi i Norge glemmer lett dette. Vi er rike på natur. Vi har nok skog, fisk og ferskvann. Vi har knapt med jordsmonn, men kan kjøpe matvarer vi trenger. Og mange bryr seg ikke om varer vi kjøper ødelegger livsgrunnlaget i andre land. Om vi skal få fattige land med til å løse klimakrisen, må vi ta de påtrengende miljøproblem de har nå på alvor.

Det er pussig at de kanskje største framgangene i kampen mot klimaendringene har kommet fordi vi ville løse noe annet. Hadde vi ikke fjernet gassene som ødela ozonlaget, ville vi hatt drastisk alvorligere klimaendringer i dag. Den internasjonale kampen for å bevare regnskogen dreide seg fram til 2000 om urfolks rettigheter og bevaring av dyre- og plantearter. Da Brasil i løpet av få år reduserte skogødeleggelsen med to tredjedeler, så vi klimaeffekten. De sparte verden for årlige CO2-utslipp tilsvarende Tysklands utslipp. Når lokal forurensing i byer blir for ille, kommer tiltak som også reduserer CO2-utslipp. Budskapet er: Tenk helhet, tenk ikke bare på klima.

Vi løser naturligvis ikke miljøproblemene uten å endre teknologien, fordi teknologien er sentral i naturødeleggelsen. Men teknoromantikerne lager snevre romantiserende sammenligninger hvor dagens teknologi måles mot framtidens: bensinbil mot elbil, gasskraft mot vindkraft.

Det første de fortrenger er kostnadene i overgangsperioden: de enorme mengder energi, areal og materialer som trengs for ny infrastruktur og teknologi. Det andre er at fortsatt forbruksvekst spiser opp mye av det du oppnår. Om du kjøper varmepumpe som sparer strøm samtidig som du øker forbruk og romtemperatur, kan vinning gå opp i spinning. Det tredje de fortrenger er alt som ikke løses. Elbil gir mindre støy og utslipp, men hva med privatbilismens forbruk av areal? Det fjerde er at ny teknologi vil ha med seg nye problemer. Vindkraft og monstermaster truer fugler og landskap. Biobrensel okkuperer matjord og ødelegger regnskog. Batteriteknologien skaper gruvedrift og avfall. Vi trodde KFK hadde løst usikre kjøleskap, så viste det seg at det ødela ozonlaget. Teknologi er sjelden bra i seg selv for naturens mangfold, men den kan gjøres mindre skadelig.

Jo da, vi må kjempe fram nye teknologier. Men vi trenger kjedelige forskere som forteller om forbehold mer enn romantisk «wow». Og ikke alt trenger å være nytt. Der moderne teknologi hersker i Amazonas, ødelegges skogen 10–15 ganger mer enn der urfolk bruker sin teknologi. Bjørn Vassnes påpeker tiltak i jordbruket som vil redusere klimagassutslipp. Det er det samme som mange bønder har brukt for å bevare det biologiske mangfoldet i jordsmonnet.

Av og til får noen en «aha»-opplevelse. Jens Stoltenberg oppdaget at å bevare regnskogen er det mest effektive i klimakampen. «Vi kan jo løse det ved ikke å hogge trær», sa han. Ja. Vi kan løse det ved å ikke ta ut olje i Barentshavet. Vi kan løse det ved ikke å lage mer avfall (bedre enn å resirkulere). Vi kan løse det ved å bruke mindre energi (bedre enn ny energiteknologi). Vi kan løse det ved ikke å «breie oss» i mer natur. Det enkle er ofte det beste.

Teknoromantikken har mye støtte hos næringslivsledere og politikere i Norge. Den er beleilig for å slippe å ta harde personlige og politiske valg som å stoppe oljeutvinning. Særlig høyrepolitikere som Nicolai Astrup har kastet seg på bølgen. Vi kan også merke en polarisering i miljøbevegelsen – mellom de eldre organisasjonene som Naturvernforbundet, WWF og Greenpeace, og stiftelsen Zero som bare kjører klima. Men debattene har hittil vært nyttige og partene har en viss forståelse for samhold og helhet. I andre land har konflikten blitt krassere. Folk som Mark Lynas i England og Stewart Brand i USA brøt med «de grønne», og ønsket en teknomiljøbevegelse. Deres meningsfeller forsvarer atomkraft, mer industrielt jordbruk (for å spare areal), og fremmer de siste teknonyheter som gendrivere, nanopartikler mot forurensing i verdenshavene og kloning av tapte arter.

Teknoromantikkens endelige løsning i klimaarbeidet er «geoengineering». Vi mangler god kunnskap om dette i norsk miljødebatt. Rapporten «The Big Bad Fix» som kom i desember, skrevet blant annet av Heinrich Böll Foundation, gjennomgår 16 forskjellige forslag til teknologiske løsninger. De fleste er ekstremt dyre og teknologisk usikre, og mange kan ha katastrofale virkninger. Det mest kjente forslaget er å slippe ut sulfat/aerosoler i stratosfæren for å stoppe solstråler i å varme kloden. Det vil skape uforutsigbare endringer av værsystemer, fortsette å forsure havene, antakelig ødelegge ozonlaget og pålegge kommende generasjoner å sende opp svovel i all framtid. Likevel hørte jeg flere som støttet dette som en «Plan B for klimakrisen» på en nylig reise i teknologimiljøer i USA. Jeg vil si det er ikke engang «Plan Æ, Ø eller Å». Vi har hele alfabetet med bedre forslag.

Disse ser på seg selv som planetingeniører som skal redde kloden og kontrollere den perfekt med hjelp av kunstig intelligens. «Vi er guder og kan like godt bli gode til det», som Stewart Brand uttrykker det.

Menneskers teknofiks har brakt oss på kanten av global økokrise de siste tiår med ozonlagets nedbrytning, drivhuseffekt og atomvåpen. Vi trenger en diskusjon om hver enkelt teknoløsning. Men enda mer trenger vi en diskusjon om tankesettet bak, om artsegoisme, om forskjell mellom fattige og rike i dette spillet, om økologisk helhetstenkning.

Motsatsen til teknoromantikerne er naturromantikerne som vil sette grenser for menneskers inngrep og forsvare en enkel livsstil. Jeg tenker en god dose naturromantikk er godt, men det er vanskelig å få med folk på dette. En ting vi kan gjøre mer av er å fortelle vitenskapelig om «økosystemtjenester»; om naturens gratistjenester til oss. Om bier og insekter som bestøver to tredjedeler av matsortene vi spiser. Om trær og våtmarker som hindrer flom. Om meitemarker og småkryp som gir oss fruktbart jordsmonn. Om regnskogen som opprettholder vårt værsystem. Og alt vi taper ved å ødelegge dette.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.49