Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
I pyreneene: Rufus Wainwright.
Jesus og Rufus, døden og livet

gjestespill

Jeg tenner et lys for Rufus Wainwright sin mor. Den jomfruelige gesten for en hedning som meg skjer i det ufattelig fotogene klosteret Sainte Marie d’Arles-sur-Tech. Det ligger ved foten av Pyreneene i Frankrike, hvor jeg har tilbragt en lang oval juleferie.

Kirken i Sainte Marie har flere skip enn en norsk småhavn. I ett av dem kan man ta et lys og legge litt penger i en treeske eldre enn reformasjonen. Jeg får endelig kvittet meg med mengden av småmynter som har hopet seg opp – en liten haug av 1, 2, 5, 10, 20 og 50-cents. Og samtidig tent et lys for Kate McGarrigle, den kanadiske artisten og moren til både Rufus og Martha Wainwright.

Jeg tror ikke på Jesus, men jeg har troen på Rufus. Spesielt etter konserten hans i det nye konserthuset i Perpignan rett før jul. Selv om publikummet hans hadde en gjennomsnittsalder på grensen til norsk avtalefestet pensjonsnivå, så var Rufus energisk og nesten litt uvøren. Han snakket kanadisk-fransk etter beste evne mellom låtene, for uinnvidde ører (mine) minnet det litt om svensken til kokken i The Muppet Show.

En av mange anekdoter han delte underveis var om moren, som døde av kreft i 2010. Til ære for sin døde mor, religiøs i motsetning til ham, hadde Rufus prøvd å tenne lys i tre forskjellige kirker. Men alle kirkene var tomme for lys. Helt til han kom til Notre-Dame i Paris, hvor han endelig fikk tent et lys for mora. «Endelig fant jeg en venue bra nok for henne», spøkte han.

I Perpignan spilte Rufus som vanlig et par coverlåter av Leonard Cohen. «Den lille jøden fra Québec», som han sa til det lett forskrekkede franske publikummet. Først ut var «So Long, Marianne» – som kjent, opprinnelig skrevet av Cohen til norske Marianne Ihlen, som døde kun tre måneder før Leonard selv i 2016. Og selvfølgelig spilte han «Hallelujah», en låt man ikke orker lyden av hjemme på berget lenger, men som Rufus spiller så bra. bra.

Midt opp i alle disse døde folkene og religionene deres blir det heldigvis født nytt liv. Rufus og hans mann Jörn Weisbrodt ble i 2011 foreldre på moderne vis til lille Viva – med nettopp Leonard Cohens datter Lorca. Som gjør hennes musikalske slektstre enda mer formidabelt enn Rufus og Martha sitt.

Rufus Wainwright-konserten fant sted bare noen få dager etter at en fransk artist hadde dødd og medført massiv landesorg. Johnny Hallyday strøk med av lungekreft etter å ha gitt ut 79 album og solgt 110 millioner plater. Han ble kalt den franske Elvis, men var nok hakket nærmere Kjelvis.

Men det er nok de 800.000 menneskene som fulgte kisten hans i Paris i statsbegravelsen sterkt uenige i. Det føles alltid rart å oppleve hvor mye en person man aldri har hatt noe forhold til, eller spesiell kjennskap til, kan sette andre folks følelser i sving. Nesten som religion, jo. Hallelujah.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. januar 2018 kl. 11.06
Mandag 10. desember 2018
Et konsertopptak med en nesten løssluppen Carlos Kleiber sender lyttingen på sporet av gresk mytologi.
Mandag 10. desember 2018
dokumentar«En gang Aurora»Regi og manus: Benjamin Langeland og Stian ServossFlimmer Film«Nitti prosent av alle debutanter gir seg etter én plate.
Mandag 10. desember 2018
Syv kvelder med Bob Dylan i New York, tretti år etter at hans fortsatt pågående Never Ending Tour startet. Vi var der.
Mandag 10. desember 2018
AlbumAlessia Cara«The Pains of Growing»Def Jam Recordings/Universal MusicHHHHIIPå tross av en i utgangspunktet tydelig avsender,...
Mandag 10. desember 2018
ALBUMEarl Sweatshirt«Some Rap Songs»Tan Cressida/Sony MusicHHHHHIDet ser ut som om Earl Sweatshirt er i ferd med å gå ut av...
Mandag 10. desember 2018
AlbumBuilding Instrument«Mangelen min»Hubro/MusikkoperatøreneHHHHJIBuilding Instrument lager kunstmusikk som både føles varm og...
Mandag 10. desember 2018
Å lese og lytte etter det historiske ved musikken, kan sette deg på sporet av barokke tidsfornemmelser, duften av mugne notetidsskrift og en brannmester i Trondheim.
Mandag 10. desember 2018
På årets «Pet Variations» har de viet et helt album til fortolkning, fra Beach Boys og Garbarek til Messiaen og Varèse. Men Atomic låter fortsatt først og fremst som noe for seg selv.