Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
The Only Ones med og uten Kjartan: Her fra gamledager med Alan Mair, John Perry, nå avdøde Mike Kellie og Peter Perrett. Øverst to bilder med Kjartan Kristiansen på kor og gitar, under bandets siste konsert i London i 2009.Foto: Kjartan Kristiansen privat/GAB Archive/Redferns
Norsk-engelsk: Den gang DumDum-Kjartan fikk spille med The Only Ones.
Latterlig genialt
The Only Ones kom seg endelig til Norge for ti år siden, til et jorde utenfor Halden. Der møtte de en trønder.

Intervju

Etter at The Only Ones kom sammen igjen i 2007, fikk arrangørene Kai Jarre og Tom Skjeklesæther omsider sjansen til å booke gamle helter til 2008-utgaven av Down on the Farm-festivalen i Halden. Jarre møtte DumDum Boys-manager Steinar Vikan og spurte: «Gjett hvem jeg har booket?» Etter at navnet kom opp, repliserte Vikan: «Da vet jeg hvem som vil være gjestegitarist!»

The Only Ones ble koblet med DumDum-låtskriver Kjartan Kristiansen, som var fan fra gammelt av, og hadde Only Ones-låter på repertoaret tidlig i karrieren med DumDum Boys. Det norske rockeikonet endte opp med å spille med bandet begge dagene i Østfold, både den akustiske leirbål-konserten og på hovedscenen påfølgende kveld. Kristiansen forteller:

Mystisk og mytisk

– Æ har kjøpt og gitt bort aill Only Ones-platan mang gang. I min nærmeste omgangskrets var det flere som syntes Only Ones var jævlig kult. De var mystiske, og et mytisk band. En blanding av noe arrogant og kynisk, og samtidig veldig romantisk og selvutslettende. Litt sånn drite ut seg selv i tekster, med en veldig mørk humor. Jeg hadde hørt og lest at de var jævlig arrogante, vanskelige og lite tilgjengelige typer. Men de er jo veldig kule gutter. Veldig søte – hvis du blir inkludert, da.

Du kan ikke ta en Only Ones-låt på hælen, det er ikke noe blues-riff. Det er stramt arrangert, du kan ikke juge deg igjennom. Så da jeg fikk vite at jeg skulle spille med dem, så øvde jeg – på alt! John Perry er en sinnssykt bra gitarist, og Peter Perrett er en jævlig bra komp-gitarist. De er særegne musikere, eksentrikere deluxe, med sin engelske tørrvittighet. Jeg skulle gjerne spilt gitar som Perry og Perrett til sammen.

En Only One i London

Vi har holdt kontakten. Bassist Alan Mair har til og med vært med DumDum Boys på turné i Nord-Norge. Jeg var med på den siste, lille turen til The Only Ones i England i 2009, men spilte bare med dem i London. Jeg tenkte de kom til å tro at «her kommer han weirde stalkeren fra Norge». Men da jeg møtte dem var det klemming og yeah. Jeg hadde planlagt å ta toget, men nei: «Du kjører med oss! Du skal spille med oss!»

Jeg har aldri spilt i London verken før eller siden. Den ene gangen jeg gjorde det, så spilte jeg med heltene mine, liksom. Jeg tror Peter Perrett har mange år foran seg, at han føler han har mye å ta igjen etter noen tapte tiår. For ti år siden var han mer sliten, mørk. Nå er han lettere, med fingeren på avtrekkeren. I høst snakket jeg med Alan på telefon: «I had John and Peter over for tea. Imagine that, The Only Ones having Sunday tea!»

Soler seg i glansen

De har noen innmari kule låter de spilte inn som ikke er med på den nye Perrett-plata. Så jeg krysser fingrene for at det skal komme ei Only Ones-plate til. Jeg oppmuntrer dem veldig til det, men jeg er bare en fyr på bakkenivå, i kretsen rundt.

Det å skulle spille med Only Ones, det var jo én ting, men at de skulle være venner av meg ti år etterpå – det hadde jeg ikke trodd. Når du kommer mer inn i The Only Ones, så finner du jo ut at det er helt latterlig genialt. Og det er like bra den dag i dag. Jeg soler meg gjerne i glansen av Peter Perrett.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 11. januar 2018 kl. 11.06