Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
Så mye bedre

– Vi har fått det så mye bedre, sa han.

– Det er mulig,» svarte jeg. «Men hvem er vi?

Det kunne sånn umiddelbart virke som at han snakket om alle, vi alle mennesker altså. Men slik var det ikke.

Jeg vet jo ikke helt hvordan han tenkte rundt skyggesidene ved evig vekst og frie marked, og både uhemmet og utemmet teknologiutvikling. Men det var altså sikkert at han ikke snakket om vi alle mennesker.

Det var iallfall ikke flyktningen i en overfylt leir, stoppet i sporet av et av Europas grensegjerder, han mente. For sånne har ikke fått det særlig bedre. De har nok heller fått det verre enn bedre. Vi vil nemlig ikke vil at de skal komme hit og gjøre det verre for oss.

Det var heller ikke en av de tjue millioner arbeidsledige i Europa eller romfolket ingen vil ha. Ei eller noen blant de tre hundre tusen uføretrygdede som ikke lenger finner arbeid her i landet og som er blitt overflødige. De er ikke lenger produktive i et samfunn hvor krav til effektivitet trumfer alt og hvor kontinuerlig vekst er blitt nesten like viktig som luft å puste i. Vi får det nok bedre på den måten.

Ikke var det noen av barna i asylmottak som venter på å bli voksne for å bli sendt til et land de knapt husker, slik at vi hverken kan se eller høre dem. De vil nok få det enda verre.

Det gjaldt heller ikke noen av de rettighetsløse som ikke engang har råd til å brekke armen. For akkurat som de papirløse uten noe sted å reise tilbake til får de ikke engang den helsehjelpen vi andre mener er en menneskerett. Det er vel for at vi andre skal få det bedre.

Ikke var det tiggeren på gata, alkoholikeren i parken, eller den narkomane som allerede har ventet to år på plass til avrusning. Og neppe kan det ha vært vaskehjelpen som ikke våger å bli syk i frykt for å miste jobben. Vaskehjelpen har nemlig i årevis jobbet midlertidig på minstelønn i et selskap som utnytter alle muligheter for å spare kostnader for oss.

De gjør det alle for at vi skal få det bedre.

Han svarte ikke helt på det jeg spurte om, men hvem han mente var allikevel ganske klart. Han mente nok egentlig slike som han, og oss andre som satt der. Det gjelder bare å være en veletablert arbeidstaker med sterke rettigheter og høy lønn, og både sterk og høy nok stemme til å kreve mer.

Vi har fått det så mye bedre. Det er sikkert sant.

Kunsten er vel bare å glemme alle de som har fått det så mye verre underveis.

arnulfh@fedem.com

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.20