Klassekampen.no
Mandag 8. januar 2018
Kristi selverklærte krigere: Etter det første vellykkede korstoget for å befri Jerusalem i 1095-99, økte entusiasmen for prosjektet. Men med tiden økte kritikken mot korsfarernes voldsbruk, grådighet og hovmod. Maleri: Emile Signol (1804–92), «erobringen av Jerusalem»
Hele kristenheten i Europa støttet jublende opp om korstogene, sies det. I virkeligheten var kritikerne både mange og mangfoldige.
De kristne mot korstogene
Herren kjenner sine egne! Under albigenserkorstoget ble katarene kastet ut av Carcassonne, og flere tusen henrettet. Illustrasjon: Cirka 1415
Geistlige, verdslige, aristokrater og trubadurer motsatte seg krigen mot de vantro.

middelalder

I 1070 erobret de seldsjukkiske tyrkerne Jerusalem. I 1095, med pavelige lovnader om full syndsforlatelse, tok en hær av menn og kvinner, riddere og krigere veien til Det hellige land over både til sjø og land for å sikre pilegrimsveien og befri den hellige byen. Flere lignende ekspedisjoner skulle finne sted gjennom hele middelalderen.

Ut å drepe synderne

Det er alminnelig godtatt at hele kristenheten støttet korsfarerne ubetinget i deres plan om å gjenvinne Det hellige land. Da paven forkynte det første korstoget, ble det sagt at mottakelsen var entusiastisk over hele Europa. Gjennom hele middelalderen skulle mange kristne, men også pavene og de fleste fyrstene i Europa slutte seg til prosjektet. Korstogene var en del av kampen mot Antikristus, som måte bekjempes på alle fronter, med alle mulige virkemidler, til og med vold.

En av Kirkens mest fremtredende forsvarere av korstogene, abbeden Bernard av Clairvaux (1090–1153), anså de militære ekspedisjonene og bruken av vold mot muslimene som en nødvendighet: «Det sømmer seg ikke å drepe hedningene hvis man kan finne en annen måte å hindre dem i å angripe eller å undertrykke de troende. Men, akkurat nå, er det bedre at en hedning blir drept enn å la denne trusselen som disse synderne utgjør bli hengende over hodet til de rettskafne, i frykt for at de rettskafne begår fordervelser».

Martin Aurell viser i sin bok «Des Chrétiens contre les Croisades» (2013) at ikke alle de vestlige kristne støttet Kristi selverklærte krigere, og i løpet av korstogsperioden skulle antallet motstandere øke. Kritikerne kom fra forskjellige deler av samfunnet, geistlige spesielt, men også verdslige, aristokrater og trubadurer. Kritikken deres var også av veldig forskjellig karakter.

Krig er synd

Flere av korstogskritikerne reiste seg mot volden og forbrytelsene som ble begått mot muslimene i Kristi navn. De fordømte volden mot forsvarsløse, plyndringen av byer, og grådigheten til munkeordener. Tidlig på 1100-tallet beskrev den tyske krønikeren Albert av Aachen det første korstoget og var ikke nådig i sin kritikk. Korsfarerne halshugget og steinet jenter og kvinner i hjel, til og med gravide. Da ofrene ba om nåde, ble de ikke hørt fordi «de kristne hadde fullstendig mistet forstanden i denne massakren». Dessuten ble bruken av vold og retten til å drive krig ansett av kanonister som en klar motsetning til det hellige budskapet. I sin Decretum (ca. 1150) fordømte juristen Gratian alle former for krig fordi de til syvende og sist var motivert av hevnlyst, en synd ifølge evangeliene. «Det er slikt at å krige er en synd», konkluderte han.

Korstogene og særlig de militære ordenene var et reelt dilemma for mange geistlige. I en tid da Kirken kjempet for å opprette et klarere skille mellom de kjempende (konger, adel og riddere) og de bedende (geistlige) utgjorde Tempelridderne og Johannitterne et uutholdelig paradoks. I sin «Policraticus» avviste Johannes av Salisbury disse munkesoldatene som var drevet av hevn og ærgjerrighet, og som foretrakk å spille muslimsk blod i stedet for å ofre Kristi blod til de kristne gjennom nattverden slik deres embete forpliktet dem til å gjøre.

Gjensidig respekt

Et annet paradoks var grunnleggende i kritikken av korstogene. Selv om muslimer og kristne kjempet en bitter krig mot hverandre over to hundreår, bidro korstogene og etableringen av de korsfarerstatene i Midtøsten til å skape broer mellom kulturene og til å bedre kunnskapen om og forståelsen for hverandre. Argumenter for respekt og toleranse vant fram og reiste spørsmål ved bruken av vold i kirkelig regi.

I 1155 vendte abbed Peter den ærverdige av Cluny seg til muslimene med en tale om toleranse og ikkevold: «Jeg angriper dere ikke, som så mange av mine gjør, med våpen, men med ord, ikke med vold, men med fornuft, ikke med hat, men med kjærlighet. En slik kjærlighet må gjelde mellom de som tilber Kristus og de som hater ham, akkurat som den var gjeldende mellom apostlene og hedningene i den tiden, da de oppfordret til å omfavne Kristi lov».

De skuffede

Budskapet om toleranse og tilgivelse var ikke like sentralt hos andre kritikere av korstogene. Det som ergret dem var særlig at korstogene var mislykkede. Det katastrofale andre korstoget (1147–1149) satte dype spor hos riddere, som ble mer og mer motvillige til nye ekspedisjoner.

Mange i Kirken begynte tidlig å fordømme de egentlige motivene til korsfarerne. De væpnede pilegrimene led av de syv dødssyndene, blant annet hovmod, begjær, grådighet, vrede og fråtseri, og nederlaget var bare et uttrykk for Guds vrede. Forfatteren av en 1200-tallskrønike fra klosteret Peterhausen, så, med det første vellykkede korstoget (1095–1099) i tankene, klart hvordan det moralske forfallet hadde utfordret korstogenes legitimitet: «Til å begynne med handlet de ydmykt, med redsel for Guds vrede og med fredelige intensjoner. Derfor lyktes de med alt. Deretter viste de hovmod, de begikk forbrytelser, og de ble rammet av flere katastrofer».

På 1200-tallet ble korstogene en del av et større prosjekt for moralsk og politisk reform, og resultatene ble desto mer dramatiske. Den franske kongen Ludvig XI initierte omfattende administrative og religiøse reformer. I 1249 dro han med sine baroner til det hellige land for å gjøre bot for sine og rikets synder. Ekspedisjonen ble en katastrofe. Kongen ble tatt til fange og mesteparten av hæren hans døde av sykdom. Nyheten om tragedien ble mottatt med sjokk og vantro. Den engelske kronikøren Matthew Paris forteller at franskmennene hadde henfalt til «håpløshet og blasfemi» og hvordan de anklaget de geistlige for å ha forkynt et så katastrofalt korstog.

Drep dem alle!

Det fjerde korstoget (1202–1204) endte med at Konstantinopel ble plyndret, og hadde dermed allerede vist hvordan ekspedisjonens edle mål kunne avvike radikalt fra det faktiske resultatet. En hellig krig mot kristne for å tilegne seg rikdom skapte voldsom indignasjon i hele kristenheten, og til og med pave Innocens III uttrykte sterk fortvilelse og forakt for hendelsen. Det hindret ham likevel ikke å påkalle et nytt korstog mot kristne noen år senere. Albigenserkorstoget (1209–1229) ble igangsatt for å fjerne katarenes kjetteri som hadde fått rotfeste i det sørlige Frankrike. Under ledelsen av Simon de Montfort den eldre la korsfarerne flere byer i ruiner og henrettet flere tusen mennesker uansett tro, siden «Herren kjenner sine egne!».

Overgrepene var så omfattende og vilkårlige at hele regionen snart gjorde opprør. Sangen om Albigenserkorstoget av en anonym trubadur forteller om korstoget og fordømmer de æreløse massakrene. Særlig tegner sangen et bilde av Simon de Montfort som en hensynsløs leder, som personifiserte alle feilene som ble skapt av en urettferdig krig. Den anonyme forfatteren avslutter verket sitt med en nådeløs elegi som samlet all kritikk av korstoget: «Hvis det å drepe menn og spille blod, forspille sjeler og medvirke til døden, følge dårlige råd og antenne brann, utrydde baroner og forakte de edle sinnene, konfiskere eiendommer og massakrere barn, tillater en i denne verden å oppnå Kristus, la ham [Simon] bære en strålekrans og la ham lyse i himmelen».

Meningsmangfold

Vi lot her disse munkene, kronikørene og provençalske trubadurene snakke, og deres stemme viser en annen side av middelalderen, hvor toleranse og respekt var viktige verdier. Spesielt viser det at forholdet mellom kristne, muslimer og andre troende ikke nødvendigvis var konfliktfylt og antagonistisk. Det er viktig å merke seg at disse avvikende stemmene aldri ble forfulgt eller trakassert – noe som kan tyde på at de hadde en bred appell og at middelaldersamfunnene også kunne tåle at forskjellige meninger kom fram.

david.bregaint@ntnu.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 11.23