Klassekampen.no
Lørdag 6. januar 2018
NOBELPRISVINNER: Kazuo Ishiguro møter pressen etter å ha mottatt Nobelprisen i litteratur i 2017. Foto: Ben STANSALL, AFP/Scanpix
MAGI: Det brenner en visjon i Kazuo Ishiguros bøker.
Kraftfeltet

Jeg tenker ofte på bokas stillhet, hvordan den virker så harmløs og ubetydelig der den står inneklemt i en bokhylle blant tusen andre bøker, så umerkelig, så uskyldig. Og så, når man åpner den og faller uten hender ned i en verden av stemmer, ned i ukjente rom der man kan gå omkring og se seg om uten å behøve å bli sett, der man kan underkaste seg stemmen til en fremmed.

Det har blitt sagt om Kazuo Ishiguro at han aldri skriver samme bok. Kanskje er det den milde, forsiktige fortellerstemmen som liksom sniker seg inn på leseren som skaper denne følelsen av nøytralitet og tilfeldighet. En fortellerstemme som iblant nesten virker som om den ber om unnskyldning for at den forstyrrer leseren, en stemme blant milliarder av andre stemmer på jorden som framstår med så stor selvsikkerhet og autoritet på boksiden og i leserens hode at den ikke kunne hatt noen annen avsender enn seg selv.

En periode tenkte jeg at menneskene hos Ishiguro alltid er foreldreløse, men det er de jo ikke, selv om en av hans bøker har tittelen «When We Were Orphans». Likevel er det en følelse av foreldreløshet som råder i dette forfatterskapet. Kanskje er det fraværet av Gud, eller fraværet av gjerningsmenn, av forklaringer, utveier, revolusjoner, himler. Her er mennesket bare en liten brikke i et stort spill som utspiller seg i det fjerne. Makten opererer i det stille og ved horisonten raser de store krigene, der slippes atombombene, der utkjempes de ideologiske og vitenskapelige stridene. Og historien endrer jo hele tiden retning, på samme måte som menneskers meninger og følelser alltid er i bevegelse. Og et eller annet sted i denne enorme bevegelsen vokser man tilfeldigvis opp. Som et foreldreløst japansk barn, et skyggelignende objekt i et prøverør eller en underordnet i et beinhardt klassesamfunn. Man forsøker å elske sin skjebne, eller i alle fall å akseptere den, dens pris, dens helvete.

En scene i «Never Let Me Go» handler om å akseptere den lille plassen man har blitt tildelt i skapelsen. Det er Kathy og Tommy – kommet til verden gjennom kloning for å utstyre vitenskapen med organer – som kjører gjennom et vakkert og stygt England med en drøm om at kjærligheten de har til hverandre skal kunne redde dem fra døden. Gjennom oppveksten på hjemmet for klonede donasjonsbarn har de alltid fått lov til å tegne. Nå har de fått det for seg at disse tegningene skal kunne fortelle noe om hvem de er. Og framfor alt at de på en eller annen måte skal kunne bevise at de er forelsket i hverandre. For det finnes et rykte, en slags saga som har begynt å røre seg blant disse menneskene som er født og skapt for å redde normalbefolkningen, en saga som handler om at det skal være mulig å få fritak fra døden en periode om man er rammet av kjærlighet. En saga som ligner våre gamle sagaer om guder og himler, som lover oss noe annet enn bare denne lille plagsomme urettferdige stunden på jorden.

Den typen liksommennesker som Kathy og Tommy er, eller er skapt til å være, gir assosiasjoner til andre mennesker som mangler beskyttelse. Som migrantene som beveger seg mot oss og bort fra krigen i Syria og i Afghanistan, tenåringsbarna som sitter på Medborgarplatsen og venter på at vi skal forbarme oss over dem, kvinnene i skitne badekåper utenfor den lokale matbutikken. Den siste gruppen kalles gjerne for tiggere, som om selve ordet skulle kunne forvandle dem til noe annet enn kvinner og menn, til fremmede. Kommer de alltid til å være fremmede? Tenk om vi ble rammet av plutselig kjærlighet til dem og ga dem fritak, benådet dem fra skjebnen som beskyttelsesløse?

I «The Buried Giant» kommer det samme spørsmålet tilbake – kan kjærligheten gi mennesker særskilte fritak? Denne gangen står et annet kjærlighetspar, Beatrice og Axl, ved en Hadeselv og spør ferjemannen om de kan få være sammen i døden ettersom de har bevart kjærligheten gjennom hele livet. Den verdenen som Beatrice og Axl lever i, 1500-tallets England, før nasjonenes oppkomst, kunne like gjerne vært det ødelagte landskapet som kommer til å være igjen etter vår egen såkalte sivilisasjon. Et øde land uten lover og regler der mennesket er utlevert til sin nestes barmhjertighet, utlevert til håpet om at noen vil høre.

Og om jeg kunne, så ville jeg nå fortalt om det mirakelet som skjer i disse romanene når lyset forsiktig kastes på en liten, liten bevegelse langt nede i tida, når for eksempel en jente danser med en pute trykt mot hjertet, alene på rommet sitt på et barnehjem et sted i England, i en nær framtid, jeg ville fortalt om hvordan den lille lyskasteren samtidig og eksplosjonsaktig lyser opp et forferdelig bakgrunnsbilde som forestiller en stor og ond og ny verden som stiger opp i det fjerne. Men det kraftfeltet som oppstår mellom den lille jenta og de veldige bevegelsene i bakgrunnen kan jeg ikke forklare, og heller ikke bulderet som dette gir opphav til inne i romanen, jeg vil bare fortsette å lytte til lyden som oppstår. Og jeg tenker på det som Simone de Beauvoir skrev om at hvert menneskes nærvær i verden stiller spørsmål ved alt vi tar for gitt.

En roman kan ikke redde noen, ikke engang sin forfatter, men en roman kan forandre verden for alltid for sin leser, vri blikket for oss sånn at vi ser andre ting enn før, gi oss et nytt blikk. At vi er alene om å bære vår skjebne vet vi, men det blir en viktig påminnelse hos Ishiguro. Kathy og Tommy drar videre gjennom den engelske landsbygda på vei mot sin unge død, for å bli det de er kommet for å bli, reservedeler til de virkelige medborgerne. Og langsomt blir Beatrice rodd over dødselva uten sin elskede. Og om historien er et gammelt maleri der fargene for lenge siden har tørket, så kan en forfatter som Ishiguro med sine uendelig fine penselstrøk få de gamle mørke oljene til å begynne å røre på seg. Lengst inne i alle hans bøker brenner samme enkle, samme sterke visjon av menneskelig skjørhet og skrøpelighet, der hvert eneste menneskeliv er en stille bønn og et håp om nåde og beskyttelse.

bokmagasinet@klassekampen.no

Teksten har tidligere stått på trykk i Svenska Dagbladet, i anledning at Kazuo Ishiguro mottok Nobelprisen i litteratur for 2017. Teksten er oversatt av Henning Gärtner.

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.53