Klassekampen.no
Torsdag 4. januar 2018
ATOMFIENDER: USAs president Donald Trump og Nordkoreas leder Kim Jong-un akter ikke å følge forbudet. Det snevre fokuset på avskrekking gir en falsk tro på sikkerhetsgevinst, skriver forfatterne. Foto: JUNG Yeon-Je, AFP/NTB scanpix
Så lenge atommaktene anser nedrustning som farligere enn å ha atomvåpen, vil ikke et forbud lykkes.
Avskrekkingens pris

KRONIKK

Med gjennomslaget for et internasjonalt forbud mot atomvåpen i FN og den påfølgende fredsprisen til Ican, samt tiltakende global frykt for atomkrig, etterlater året 2017 ingen tvil om at atomnedrustning igjen er på dagsorden. Men vil et forbud mot atomvåpen være nok til å tvinge atomvåpenstatene til å ruste ned?

I Klassekampen har vi kunnet lese kritiske innlegg om et «papirforbud mot atomvåpen» (Michael Tetzschner, 15. desember) og om «Nobels naive svermere» (Lars M. Rimol og Espen Moe, 22. desember). Enten man er håpefull eller skeptisk til effekten av et forbud, er den generelle antakelsen at en slik lovgiving bare vil være virkningsfull i den grad den styrker stigmaet rundt atomvåpeneierskap. Denne forståelsen overser imidlertid den praktiske revisjonen av atomteknologiens virkninger som forbudsprosessen har ført med seg.

Vedtaket om et atomvåpenforbud er utvilsomt et steg i riktig retning når atomvåpen fortsatt anses som statussymboler blant de statene som besitter dem. Men nedrustning er ikke bare et normativt spørsmål, men også et sikkerhetsspørsmål – noe som gjerne påberopes av atomvåpenstatene og deres støttespillere (deriblant Norge) som en grunn til å utsette nedrustningen på ubestemt tid. De frykter et forbud vil føre til ensidig nedrustning og en svekkelse av forsvarsposisjonen. Men det er nettopp sikkerheten som gjør at nedrustning haster.

Det såkalte humanitære initiativet, drevet fram av sivilsamfunnsaktører med Ican i spissen og med støtte i et knippe stater, la kunnskapsgrunnlaget for den politiske forbudsprosessen ved å sette søkelys på teknologiens praktiske egenskaper, konsekvensene av faktisk atomvåpenbruk, og risikoen for menneskelig eller teknisk svikt. Dette kunnskapsgrunnlaget har vært nøkkelen til det humanitære initiativets politiske gjennomslagskraft og kan ikke avskrives som et retorisk virkemiddel i oppnåelsen av et rettslig forbud. Risikoen for ulykker og misbruk er reell, konsekvensene vidstrakte og langvarige.

Også utover faren for atomvåpenbruk, viser det seg at en rekke helse- og miljøskader oppstår allerede før teknologien står klar i rakettsiloer.

Det begynner med gruvedrift og utvinning av uran under arbeidsforhold med høye strålingsdoser; prøvesprengninger – særlig frem til FNs forbud mot sprengninger over bakken i 1963 – har hatt tragiske følger for områdene der de utføres; og selv den kunnskapen vi bruker for å vurdere strålingsskade og -risiko kommer som følge av studier på overlevende etter Hiroshima og Nagasaki – de som allerede har fått kjenne de skadelige virkningene på kroppen.

Mens japanske overlevende ble gjenstand for atomsikkerhetens eksperimenter, finnes også de som ikke har blitt fulgt godt nok opp; urfolket i Maralinga i Australia, befolkningen på Marshalløyene og omkring prøvesprengningsområdene i Nevada, Semipalatinsk i Kazakhstan, Algerie, Lop Nor i Kina, og – nærmere hjemme – samer og nenetser i utfallssoner fra Novaja Semlja.

Lenge har vitenskapen om atomvåpenets virkninger vært forankret rundt teoretiske begreper som avskrekking og maktbalanse. Men ved å introdusere nye typer fagfolk til debatten – leger, klimaforskere, beredskapsmyndigheter, samt historiske vitnesbyrd som svekker det rådende sikkerhetsbildet – har det humanitære initiativet bidratt til å utvide sakens rammer og skyve bevisbyrden tilbake på det politiske status quo.

Vi som jobber med vitenskap og teknologi som samfunnsspørsmål vet imidlertid at økt kunnskap rundt et sikkerhetsemne ikke nødvendigvis bidrar til å dempe den politiske konflikten. Atompolitiske beslutninger vil alltid innebære en kombinasjon av vitenskapelige og sosiale vurderinger og fordrer derfor en bred offentlig samtale.

Poenget er at de tekniske og sosiale virkningene av atomvåpen ikke kan sees uavhengig av hverandre – i hvert fall ikke om man ønsker en effektiv atompolitikk. Arbeidet med å få forbudet på plass handlet om mer enn et moralsk imperativ, det handlet om å avdekke hvor skjør vår nåværende sikkerhetssituasjon er. På samme måte må arbeidet etter at forbudet har kommet på plass fortsette å handle om å avkrefte og motbevise den påståtte sikkerhetsgevinsten ved atomvåpen. For et forbud vil trolig ikke lykkes i avskaffelsen av atomvåpen så lenge atomvåpenstatene selv mener det er tryggere å beholde dem.

Ican har hittil gjort en formidabel innsats i fremhevelsen av et sosioteknisk perspektiv på atomvåpen. Nå gjelder det å ikke hvile på laurbærene.

tina.talleraas@tik.uio.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.38