Klassekampen.no
Onsdag 3. januar 2018
Fordeler og ulemper med å være Arbeiderpartiet.
Parti i fri flyt

Året vi legger bak oss, har vært urolig og konfliktfylt på mange områder – men ikke minst har det siste halvåret vært en forferdelig periode for Arbeiderpartiet. Det er underlig å se fra utsida. Partiet har opp gjennom årene ikke alltid framstått som enige, men de har hatt en partidisiplin og en samforståelse av hvordan uenigheter omtales offentlig. Nå forteller plutselig alle om misnøye, trakassering, dårlige arbeidsforhold og vonde maktkamper. Et sentralstyremedlem sier til Aftenposten at «partiet er i fri flyt», og fylkes­ledere forteller til VG at konfliktene «lammer politikken». Fagforeningstopp Leif Sande raser over at «alt som skjer, havner i media» og skylder på Aps rådgivere, som på sin side beskriver ledelsen av Aps valgkamp som «jævlige» i et internt dokument utarbeidet av fagforeningen til de ansatte i stortingsgruppa.

Fram til høstens stortingsvalg har Arbeiderpartiet gjort det ganske godt, sammenliknet med sine europeiske søsterpartier. Unntaket var valgkatastrofen i 2001, da partiet fikk rekordlave 24,3 prosent av stemmene etter at Jens Stoltenberg hadde brukt sin første statsministerperiode til å privatisere statsbedrifter, effektivisere offentlig sektor og åpne for konkurranseutsetting i eldre­omsorgen. Det dårlige valgresultatet åpnet for en større dugnad i partiet, hvor blant andre Martin Kolberg og LO-leder Gerd-Liv Valla bidro til at kursen ble lagt om. Forbindelsene til fagbevegelsen ble styrket, det rødgrønne samarbeidet så dagens lys, og politikken ble tydeligere forankret til venstre. Fire år seinere var mange av velgerne tilbake, og Arbeiderpartiet ledet Norge de neste åtte årene.

I Europa har fjorårets valg vist at det fortsatt er liv i enkelte sosial­demokratiske partier, mens andre er lagt fullstendig døde. I Frankrike ble sosialistpartiet nærmest utslettet i presidentvalget. Men i Danmark gjorde Socialdemokratiet det svært godt i lokalvalgene i høst. Det samme gjorde britiske Labour, under sin nye, venstre­orienterte leder Jeremy Corbyn.

Det er naturlig å se på hva det er verdt å la seg inspirere av, men det er ikke selvsagt at alt som fungerer i utlandet, er overførbart til Norge. I Storbritannia har for eksempel en del av Labours framgang kommet etter ny grasrot­organisering, en del gjennom den nye bevegelsen Momentum, som Klassekampen skreiv om i går. Den organiserer venstresida i Labour, men opererer selvstendig og på utsida av partiet. Det ser ut til å fungere på et vis, så lenge organisasjonen støtter sittende Labour-leder og partiprogrammet, men modellen har åpenbart svakheter om det opphører. Momentum fyller likevel et tomrom, som har oppstått fordi Labour ikke har en velfungerende grasrotorganisasjon. Derfor har parti­toppene og mediene fått for stor kontroll over politikkutviklingen. Kanskje ligger lærdommen fra Storbritannia snarere i organisering enn i politikk: Det handler om å ivareta grunnorganisasjonen i partiet og fagbevegelsen. Her har Ap en fordel. Samarbeidet med skandinaviske søsterpartier gjør også at partiet kan lære av danskene.

Men for at Ap skal komme på offensiven, må de interne konfliktene håndteres. Nå er Trond Giske parkert som nest­leder for en periode, men det er langt fra sikkert at det er nok, selv om mye av misnøyen nå er rettet mot ham. Mistilliten mot Giske er imidlertid også politisk, og blant annet ble partikollegaer sinte da han skrinla valgkamp­løftene om skatteøkning i partiets alternative statsbudsjett.

Partisekretær Kjersti Stenseng sa i romjula til Klassekampen at partiet vil hente inn ekstern hjelp for å håndtere konfliktene. For dem som husker striden rundt LO-leder Gerd-Liv Valla: Det er ikke et godt tegn.

maris@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.30