Klassekampen.no
Tirsdag 2. januar 2018
DE UTSATTE: Arbeidere fra lavkostland blir nærmest rettsløse.
Kontroll og tilsyn er ikke det samme som rettferdighet.
Sosial dumping

Å være sårbar på det europeiske arbeidsmarkedet handler ikke om hvorvidt arbeidere forstår at de utnyttes. Det handler om økende klasseforskjeller, ujevn fordeling og manglende muligheter for vanlige folk til å ta del i den økonomiske elitens vekst.

I desember var jeg to dager i Vilnius. Jeg hadde blitt invitert av det litauiske regjeringspartiet LVZS til å innlede for parlamentarikere, akademikere, faglige tillitsvalgte og representanter for arbeidstilsynet om Fagforbundets arbeid med Orange helse.

Der fikk jeg høre fra faglige tillitsvalgte at det ikke er uvanlig å styre arbeidere med frykt. Rett som det er kan en få formelle advarsler og brev om brudd på arbeidsreglementet. Sånne brev har jeg sett, og jeg vet hvor redde folk kan bli hvis de tror de har trøbbel med vikarbyrået sitt, redde for å bli idømt bøter.

Etter innledningen min tok to personer ordet: Direktøren for arbeidstilsynet i Litauen takket og forsikret salen om at grundige undersøkelser ville iverksettes. Han vektla behovet for å heve arbeideres kompetanse til å forstå kontrakter som lurer dem. Den andre som tok ordet var direktøren for Orange Groups rekrutteringsselskaper og vikarbyrå i Litauen, Slovakia, Ungarn og Latvia. Han hevdet at jeg forvrengte fakta. Når jeg spurte hvilke fakta, kunne han ikke svare. I pausen forklarte han opprørt at oppmerksomheten var dårlig for selskapet, at det ikke var så lett for dem som jo bare var den litauiske delen av det norske konsernet.

Jeg er ikke jurist, men forstår de vesentligste prinsippene som skal beskytte folk mot vold, utnytting og undertrykkelse. Jeg skjønner hvordan jussen som beskytter den frie kapitalen trumfer Ilo-konvensjoner og EU-direktiver. I fremtiden bør bygningsarbeidere, skogsarbeidere og sykepleiere fra lavkostland ha doble utdanninger. Man må nemlig være advokat hvis man skal unngå å bli lurt av kompliserte kontrakter og selskapsstrukturer. Vi har et europeisk arbeidsliv der de som trenger arbeid mest blir rettsløse, og de som utnytter dem er altfor godt beskyttet. Men vi er mange som følger med.

På flyet hjem ble jeg sittende ved siden av en irsk bygningsarbeider i 50-årene. Han var stålarbeider, en av dem som sørger for at du ikke får taket i hodet når du kjører inn og ut av parkeringshus. På et fly fullt av velfødde, nordiske statsborgere med hvite tenner og julegaver i poser er det lett å stikke seg ut hvis man mangler noen tenner, ikke har jevn tilgang på dusj og vaskemaskin, og har en arbeidsgiver som ikke kan stave til omsorgsplikt.

Jeg jobber 13 timer, 7 dager i uken, fortalte han. Har du fylt ut A1-skjema, spurte jeg. Nei, da gir de jobben til rumenerne. Hvor mange av dere er fagorganiserte? Ha ha, ingen. Vi diskuterte selskapsstrukturer og EU-direktiver. Han var godt orientert i de vanligste svindelmodellene utstasjonerte EØS-borgere utsettes for.

Før vi landet på Gardermoen skrev han ned personnummeret sitt, ba meg ta et bilde av passet sitt, og spurte om jeg kunne skaffe ham et norsk ID-kort, slik at han kunne jobbe på norske byggeplasser. Hjertet mitt sank litt.

Ikke tenk over hva dere vil si.

Dere blir ikke spurt.

Middagsgjestene er fulltallige.

Det som trengs nå er hakkekjøtt.

Bertolt Brecht, Lesebok for Byfolk

post@fagforbundet-bergen.no

«Man må være advokat hvis man skal unngå å bli lurt»

Artikkelen er oppdatert: 30. januar 2018 kl. 10.25