Mens jeg skriver dette sykler min mann i regnet til barnehagen med vår ettårige sønn, som heller ikke i natt ville sove, og jeg tenker på Tove Ditlevsens dikt. Også jeg vil bare skrive lister over vaner, uvaner, dårlige sider – det som er meg, men ikke meg. Dem jeg elsker, men ikke elsker. Det jeg burde gjøre og være, men hverken gjør eller er.
Pikesinn: Tove Ditlevsen sto i spennet mellom det hun burde være og det hun var.