Klassekampen.no
Mandag 18. desember 2017
Rapper & produsent: Han ene god, han andre ikke. Foto: Cam Kirk/Universal
Uinteressant interessant
Bigseanfoto

Album

Big Sean & Metro Boomin

«Double or Nothing»

G.O.O.D. Music/Island/Universal

HHHHJI

Fornøyelig slipp fra USAs kanskje aller mest uinteressante rapper – og en av landets mest interessante produsenter. Ja, for det er litt av et år den 24 år gamle Atlantarap-produsenten (og entreprenøren) Metro Boomin har hatt i 2017. Illustrert ved at han i årets to siste måneder har sluppet to tilsynelatende uformelle små samarbeids- og overskuddsprosjekter, som begge viser en overraskende nyfunnet bredde i hans musikalske tilnærming, og samtidig låter mer helstøpt enn de aller fleste påkostede, overhypede rapalbum majorlabel-industrien har sluppet dette året.

Riktignok er ferske «Double or Nothing», et på papiret ulogisk samarbeid med Detroit-rapperen Big Sean, sluppet gjennom Universal-systemet (med Metro Boomins egen etikett Boominati som med-utgiver). Men det er liten tvil om hvem som holder i tøylene her.

Og det er ikke Big Sean, for å si det sånn. Han er den typen rapper som kan finne på å rime «microphone legend» med «My bro is John Legend», og den flausa der er bare et ganske tilfeldig øyeblikk fra første vers på første låt her. Jeg har alltid funnet fyren totalt uinteressant som rapper, og enda så godt jeg liker «Double or Nothing» forandrer den ikke på dét inntrykket.

Selv om man må anerkjenne at det faktum at fyren har en (ganske) legitim karriere, tilsier at han på tross av alle sine svakheter som rapper, i det minste har en klar idé om hvordan man lager LÅTER (og album), ikke bare tilfeldige vers. Men for det første får Big Sean selskap av nøysomt utvalgte gjester på seks av albumets ti spor (høydepunktet står mellom Swae Lees lille bro på «Reason» og Young Thugs uvanlig beherskede flyt på «Even the Odds»). Og ikke minst har du Metro Boomins produksjoner, som i likhet med halloweenslippet «Without Warning» (sammen med Offset og 21 Savage) følger en klar musikalsk rød tråd skiva gjennom.

Denne gangen er det den vanligvis strengt softsynth-baserte produsentens ublu samplinger som kommer inn som et friskt og uredd grep. Uredd, fordi fallhøyden er svært stor når man åpner skiva med en snutt fra Diana Ross’ tittelsang fra filmen «Mahogany», og avslutter med bruddstykker av The Brothers Johnsons minst like ikoniske vri på Shuggie Otis-klassikeren «Strawberry Letter 21» (som her toppes med at Metro Boomin drar inn et vaskeekte guttekor i studio!).

Og i likhet med alt annet her, gjør Metro Boomin dette til en naturlig del av sin egen, kompromissløst nedstrippede Atlanta-sound.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. desember 2017 kl. 13.23