Klassekampen.no
Mandag 18. desember 2017
Folksomt: Hos Satoko Fujii og hennes New York-orkester.
Ensembler: Der det ene er hakket mer uregjerlig løssluppen.
Massiv storbandjazz
Bandleder: Paal Nilssen-Love. Foto: Tom Henning Bratlie

Album

Satoko Fujii Orchestra New York

«Fukushima»

Libra Records

HHHHHI

Large Unit

«Fluku»

PNL Records

HHHHHI

Årsaken er flere til at storbandenes storhetstid, rundt regnet fra kjølvannet av Depresjonen til da USA ble med i andre verdenskrig, tok slutt. Den ene var økonomisk, det ble stadig vanskeligere å lønne mange og gode nok musikere til å turnere. Men det var også kunstneriske grunner. En ting var at swing-æraens optimistiske uttrykk gikk på trynet i møte med krigens harde realiteter, men den nye musikken, som etter hvert ble kalt bebop, stilte også helt andre krav til interaksjon. Delvis som musikalsk brifing, delvis som kunstnerisk statement, spilte bebopperne ofte fort. Slikt fordrer stor bevegelighet og fleksibilitet, og krappe svinger og kjappe byks fungerer bedre for et lite band enn for et stort lokomotiv av et orkester. For å låne et visdomsord fra min mors hjemtrakter: ei lita dame får gjort my’ mens ei stor ei snur sæ.

Slutten av 50-tallets avantgardister og frijazzere spilte også helst med mindre ensembler. Igjen var behov for gjensidig lydhørhet og smidighet viktige grunner til at det var lurt å holde det kompakt, selv om økonomien nok også hadde sitt å si. Deres musikk ble ikke akkurat bredt omfavnet, og jazzen som helhet hadde allerede fått konkurranse om publikum av rocken. Men det fantes da også unntak til disse mindre frijazzensemblene, ikke minst Sun Ra og det som skulle bli kjent som hans Arkestra.

Et kjennetegn ved mange av avantgardistene var å nekte å forplikte seg til et idiom, herunder frihet til å også benytte seg av virkemidler fra ulike tradisjoner, også jazzhistorien, om enn for å sette disse i nye kontekster. Et større band kan således gi en flere strenger å spille på. En som søkte dette, mye i Sun Ra sin ånd, men helt og holdent sin egen mann, var den nylig avdøde komponisten, pianisten og bandlederen Muhal Richard Abrams. Han kom opp via Chicagos bop-miljø, men dannet senere The Experimental Band for å prøve ut nye musikalske konsepter. Abrams spilte i mange ulike konstellasjoner, men flere av hans mest fascinerende utgivelser ble gjort med nettopp storband.

Som enkeltstående arbeider, tilbakevendende prosjekter eller ensembler med rullerende besetning om enn sjelden som aktivt arbeidende orkestre dukker slike, la oss kalle dem ikke-tradisjonelle storband, opp støtt og stadig. Hvilket bringer oss til dagens to utgivelser, begge av større, kontemporære ensembler hvor det utfordrende og eksperimenterende møter kraften og mangfoldet som et storband kan tilby.

Den produktive japanske komponisten og pianisten Satoko Fujii opererer tidvis nærmest som en omreisende orkesterleder, der hun leder storband i blant annet Berlin, Tokyo og New York. Med Tokyo-avdelingen gav hun tidligere i år ut flotte «Peace», og i disse dager kommer hennes New York-orkester, hvor betydelige musikere som Tony Malaby, Nels Cline, Ellery Eskelin og Ches Smith medvirker, med «Fukushima», en meditasjon i fem satser over atomulykken ved kjernekraftverket i Fukushima i 2011.

«Fukushima» bygges opp fra åpne og luftige, flakkende improviserte utspill som stundom øker i kraft og beveger seg inn og ut av mer koherente faser og mot et gjentakende, orkestrert hovedtema, nesten ominøst av natur og underbygget av seige rytmer med avant-rockartet tilsnitt, farget av snerrende gitar og buldrende el-bass. Den slående, 17-minutter lange fjerdesatsen oppleves som en slags kulminasjon av de ulike fasene man har vært innom i de foregående tre, der en virrende bass-intro får følge og korte, ettertrykkelig støt fra blåserekka, før en søkende, nesten skjærende saksofonsolo tar over og får med seg et bass, gitar og trommer-komp.

En forvirret trompet bryter av, gitar, trommer og en trombone hiver seg med før den utålmodige bassen pisker opp en polyfoni av stemmer som smelter sammen mot en mektig avslutning, så gradvis at man nesten ikke merker det, før et kor av ropende blåsere og et brusende driv velter over en. Briljant orkestrert, intet mindre, og den slående effekten aksentueres av det rørende og lavmælte korte etterspillet i femtesatsen.

Det er noen likheter, blant annet i instrumentering og hvordan de brukes, mellom «Fukushima» og det Paal Nilssen-Love-ledede ensemblet Large Units «Fluku». På sistnevnte albums åpning- og tittelspor finner vi også et slags åpent rom med grobunn for søkende og samtidige, men ikke tangerende improvisasjoner, to til tre av ensemblets seks blåsere på omgang, dog også alle på en gang, over dirrende bakgrunnsstøy fra Ketil Gutviks gitar, her støttet av elektronikk. De skaper mer en følelse eller tilstand – urolig, avventende kanskje – heller enn å hinte til noe man kan kalle et tema. Dette er det hamrende trommer som drar i gang, rundt sju minutter ut i komposisjonen, og et godlynt monster av et storband reiser seg, løs og ledig i sømmene muligens, men ikke mindre kraftfullt i uttrykket av den grunn.

«Fluku» er noe mer løssluppen og uregjerlig enn «Fukushima», der Large Units to trommeslagere og to bassister også tillater bandet å nærmest dele seg i to for så å gli sammen igjen. Men begge disse utgivelsene viser også hvilken medrivende effekt det er å oppleve et stort ensemble som i full sving drar lasset sammen, ikke helt ulikt slik tradisjonelle storband samlet seg bak en blåserekkes riff, samtidig som de utfordrer forventningene til hvor slike mer håndfaste faser skal lede hen, hvordan de utvikles, hvor de i hele tatt kom fra.

På «Fukushima» er helhetsopplevelsen forstyrrende og rørende, på «Fluku» eskalerende, nærmest jublende.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 20. desember 2017 kl. 13.24