Første del av forhandlingene mellom Storbritannia og EU om utmeldingsvilkårene ble avsluttet fredag med en avtale. For statsminister Theresa May er dette en seier, ikke minst fordi så mange hadde dømt hennes muligheter nord og ned. Også regjeringens hardeste brexit-tilhengere, utenriksminister Boris Johnson og miljø- og landbruksminister Michael Gove, hyllet avtalen. I store trekk er det meste i avtaleteksten kjent fra før gjennom Mays tidligere utspill, ikke minst hennes viktige tale i Firenze i september. Hovedpunktene i avtalen handler om økonomi, rettigheter for EU-borgere i Storbritannia og den irske grensa. På det økonomiske området vil Storbritannia opprettholde bevilgningene til EU-budsjettet i 2019 og 2020. Det er ventet at dette vil utgjøre mellom 40 og 45 milliarder pund, eller 45 til 57 milliarder euro. Enigheten om EU-borgernes rettigheter følger også de prinsippene som May redegjorde for i Firenze. EU har måttet gi opp kravet om at EU-borgernes rettigheter skulle være direkte underlagt EU-domstolen, noe som ville ha åpnet for en situasjon vi kjenner fra tidligere tider, der noen borgere var underlagt egen domsmakt. Hanseatene i middelalderen aksepterte for eksempel ikke at norske lover skulle gjelde for tyske kjøpmenn i Bergen. Framover skal britiske domstoler avgjøre om avtalene og rettighetene opprettholdes. Referanser til EU-domstolen vil i praksis være påkrevet for britiske domstoler, men dette kravet vil opphøre etter åtte år. Kravet om «behørig hensyntaken» til EU-regelverket vil gjelde på ubestemt tid. Storbritannia har på dette området akseptert at EU-domstolens tolkning av EU-borgernes rettigheter skal være styrende for britiske domstoler, inkludert Høyesterett, men holder muligheten åpen for et mer endelig brudd etter åtte år. Det forutsetter at brexit-tilhengerne forblir i regjering i disse årene, noe som i dag virker lite sannsynlig.