Klassekampen.no
Tirsdag 12. desember 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Det finnes ingen alternativer, hevder EØS-tilhengere. Britenes forhandlinger med EU kan vise at det faktisk finnes andre løsninger.
Alternativene på bordet

La oss ta for gitt at brexit blir en realitet, sånn cirka 29. mars 2019. Realpolitisk er dette svært sannsynlig. Det skal være nytt valg til EU-parlamentet i juni samme år, og EUs ledelse ønsker garantert å rydde dette spørsmålet av veien før valget. Dermed har EU og britene felles interesse i å finne løsninger. Da blir løsningene funnet.

Det som er mest usikkert – og mest interessant – er hva slags avtale britene og EU vil inngå med sikte på fortsatt handel og annen «fri flyt» de to imellom. Dette er også det mest interessante for Norge. Etter at flertallet to ganger har avvist EU-medlemskapet i de norske folkeavstemningene (1972, 1994) har forholdet mellom EU og Norge vært regulert gjennom den svært spesielle EØS-avtalen (i tillegg til vel 70 andre, men bilaterale avtaler).

De toneangivende kreftene i Norge, som flertallet på Stortinget, vekslende regjeringer, LO og NHO, har stått last og brast med EØS siden 1994. Påstanden om at vi må ha EØS for å sikre handel og samarbeid med EU, har stått gjennom storm og vind, ikke minst gjennom de kritiske vindene som har blåst i deler av fagbevegelsen. Det er nå fire LO-forbund som har vedtatt å kreve at Norge skal erstatte EØS med en tosidig handelsavtale, slik også SV, Sp og Rødt krever.

Fakta:

Storbritannia og EU etter brexit:

• 23. juni 2016 stemte britene for å melde Storbritannia ut av EU.

• Forhandlingene har pågått siden 29. mars i år, da Storbritannia utløste EU-traktatens artikkel 50. Fase to av forhandlingene vil nå innledes og blant annet dreie seg om framtidige handelsavtaler.

• I denne teksten skriver Heming Olaussen om alternativene Storbritannia står overfor, og om hvordan de kan påvirke den norske debatten om EØS.

• Heming Olaussen er landsstyrerepresentant i SV og tidligere leder i Nei til EU.

Brexit kan åpne hele EØS-debatten på vidt gap. Det er interessant at britene totalt avviser EØS som en løsning for dem, med samme begrunnelsen som EØS-kritikerne i Norge bruker: Det er en husmannsavtale, der EU bestemmer alt, og den andre parten bare må overta all relevant EU-lovgivning, med minimal innflytelse sjøl. Det passer et stort og sjølbevisst Storbritannia dårlig.

En kan se for seg flere alternativer for britene. Noen av dem kan være vanskelige å svelge for EU, andre kan være krevende for britene. Sånn er det gjerne i internasjonale forhandlinger, der partene har ulike hensyn og interesser.

1. EØS. Avtalen gir full markedsadgang begge veier (i Norges tilfelle med eventuelt unntak for den felles fiskeri- og landbrukspolitikken). Problemet vil være hovedprinsippet i EØS: Det er EUs lovgivning som gjelder. EØS-partene – per i dag Island, Norge og Liechtenstein – er forplikta til å implementere all EØS-relevant lovgivning i eget nasjonalt lovverk.

Det finnes unntak av ulike slag. En ting er direkte avtalefesta unntak, som berører særskilt vitale nasjonale interesser. For Norges del ble dette altså fisk og landbruk. Også islendingene har slike unntak. Så kan man diskutere om et EU-lovverk faktisk er EØS-relevant. Klassisk for Norges del er diskusjonen med EU om forhold utafor Norges kyst er et EU-anliggende, noe det i utgangspunktet ikke er. Derfor har Norge bestridt EUs lovverk med henhold til sikkerhetsarbeidet i Nordsjøen, mens Norge på den annen side aksepterte at EUs helikopterdirektiv (som blant annet berører helikoptertrafikken til og fra oljeinstallasjoner til havs) er EØS-relevant.

En kan også forhandle om unntak der EUs lovgivning åpner for det, eller om overgangsordninger, slik Norge i sin tid fikk når det gjaldt den første EU-lovgivninga om fri flyt av arbeidsinnvandring.

Hovedprinsippet om at EU bestemmer står uansett fast, og gjør EØS lite aktuell for britene.

2. En egen, gjensidig og balansert handelsavtale. Det er nok dette britene er ute etter. Spørsmålet er om EU er så redd for mulig spredningseffekt av ei slik løsning, at de vil avvise den? Storbritannia har noen gode kort på hånda. EU har nemlig inngått en rekke slike avtaler, helt opp til våre dager. Den såkalte «Koreu-avtalen» er et eksempel på dette, der EU og Sør-Korea har funnet fram til områder der de har felles interesser, og avtalt samhandelen på dette grunnlaget.

Andre samfunnsområder er ikke trukket inn. Sjølsagt vil det også være naturlig å trekke inn Sveits’ løsning, med et sett av bilaterale avtaler med EU og forhandlinger som tvisteløsning. Denne ordningen er ikke EU så glade i, blant annet fordi det presser EUs administrative ressurser. Likevel skal en ikke se helt bort fra at dette kan bli en del av debatten.

Forskjellen på Sør-Korea og Storbritannia er sjølsagt at Storbritannia har vært en del av EU og ligger i Europa. Det krever noe mer av EU enn Koreu-avtalen, men kan likevel gjerne bli modellen man legger til grunn. EU har et 30-talls slike avtaler med land rundt i verden, og Storbritannia er mye større og økonomisk mer interessant enn de fleste andre land.

3. WTO. Verdens handelsorganisasjon regulerer allerede i dag en god del av handelsbetingelsene medlemslandene imellom. Dette vil likevel være løsninga man faller ned på dersom alt annet feiler, og det vil nok bli sett på som et nederlag for begge to. WTO-regimet forbyr imidlertid at nye tollsatser innføres, og vil slik sett sikre at den handelen som uansett vil foregå, vil foregå i «ordna former».

4. En avtale via Efta. Så langt har ikke Storbritannia vist betydelig interesse for å gjenoppta sin tidligere plass i Efta, som består av de tre EØS-landene og Sveits. Det er likevel et faktum at et Efta med Storbritannia om bord ville være den viktigste handelspartneren for EU, målt i størrelsen på de økonomiske relasjonene. Her hjemme har Senterpartiet og Nei til EU uttalt at Norge bør ønske Storbritannia velkommen i Efta. SV mener på sin side at dette alternativet i tilfelle bør konsekvensutredes. Storbritannia har så langt utmerka seg i verdenssamfunnet med en svært liberalistisk politikk, de har motsatte interesser av Norge med henhold til landbruk og fisk, og har i liten grad vært opptatt av menneskerettigheter og rettferdig handel i sitt forhold til fattige land. Dette bildet kan muligens endre seg dersom Jeremy Corbyns radikale versjon av Labour skulle vinne neste valg, men dit er det et stykke.

Regjeringa har vist liten interesse for denne debatten. De er kun opptatt av EØS og er redd for alt som kan forstyrre status quo for Norges del. Man er likevel tvunget til å snakke med britene, da en brexit vil bety at Norge for sin del (eventuelt sammen med Island og Liechtenstein – og kanskje Sveits?) må ha en ny handelsavtale med Storbritannia. Storbritannia er en av våre aller viktigste handelspartnere, ikke minst på petroleumssida, så regjeringa er nødt til å ta hensyn til det framtidige forholdet til britene. Den nye EU-statsråden Marit Berger Røsslands nylig avtalte (men avlyste) møte med britenes «brexit-minister» David Davis er et uttrykk for den politiske realiteten som Norge ikke kommer utenom.

Spesielt dersom britene får det som de vil – en ny, bilateral og balansert handelsavtale med EU – vil dette ha stor betydning for den norske debatten om EØS. Også Efta-alternativet vil sjølsagt tvinge fram en slik debatt.

EØS-tilhengerne i Norge har basert sin argumentasjon på at det ikke finnes alternativer til EØS. Det er kun EØS som sikrer norske eksport­interesser til EU. Dersom det faktisk kommer et alternativ – en bilateral handelsavtale eller en Efta-løsning – vil EØS-argumentasjonen falle sammen som et korthus. Da vil vi beviselig se at EØS-tilhengerne har tatt feil. Når vi i tillegg vil være nødt til å forhandle fram en avtale med britene som nok i mye og mangt vil bli parallell til ­britenes avtale med EU, vil det bli tydelig for all verden at norske vitale interesser kan ivaretas på flere måter. Ei ansvarlig regjering og et ansvarlig stortingsflertall vil da måtte forholde seg til en ny realitet. ­

Det skal de ikke være lei seg for.

En ny, balansert og likeverdig handelsavtale med EU vil ivareta Norges økonomiske interesser. Samtidig vil vi kaste av oss husmannsåket og eliminere det enorme demokratiske underskuddet dagens EØS-avtale pålegger det norske folkestyret. Den «nye» LO-lederen Hans-Christian Gabrielsen har allerede sett denne realiteten i hvitøyet, og advarer regjeringa og Stortinget mot å se bort fra en virkelighet som kan være ganske rett rundt hjørnet.

Det er spennende tider framover. Det gjelder å se mulighetene.

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.42