En offentlighet som skal innfri sin kritiske funksjon er avhengig av at maktpersoner – for eksempel statsråder – kommer på banen og svarer for seg når de utsettes for saklig kritikk. Selv om kritiske analyser og spørsmål med klar adressat har en selvstendig verdi i å bidra til en «opplyst» offentlighet, blir de hengende i luften hvis angjeldende statsråd velger å tie dem i hjel. Mange av oss som har sendt av gårde slike invitter til debatt med landets politiske ledersjikt, vet at fraværet av tilsvar er regelen snarere enn unntaket – dette i det landet som trolig har verdensrekord i å gjenta påstanden om minimal avstand mellom styrende og styrte. Er det blitt slik at det å la være å svare på kritikk inngår i maktelitens selvforståelse?