Klassekampen.no
Mandag 11. desember 2017
Landbruksnasjon: Etiopia har rike naturressurser og stor arbeidskraft. Men landet mangler viktige bærebjelker for en sunn næringsutvikling, skriver forfatteren. Foto: Julie Lunde Lillesæter, Sør i fokus.
Norske bedrifter investerer, og myndighetene applauderer. Men kommer det befolkningen i Etiopia til gode?
Mester Grønn i Afrika

KRONIKK

5. desember skriver Eivind Fjeldstad i Norwegian-African Business Association (Naba) og Erling Ølstad i Mester Grønn om næringsmuligheter i Etiopia på NRK Ytring. Prinsipielt applauderer jeg all innsats for å få mer norsk næringsliv til Etiopia og Afrika, men det betyr ikke at norsk næringslivs engasjement i fattige land er uproblematisk.

Jeg har oppholdt meg i Norge i femten år og har lært mye om hvordan det stimuleres til næringsutvikling, innovasjon og verdiskapning i Norge uten at nasjonale interesser svekkes. Dette gjøres på systemnivå gjennom regelverk, tilsynsorganer og overvåkinger, men også gjennom media og nasjonal debatt. Når det gjelder fattige land er akademia, næringslivet, bistandsorganisasjoner og diplomatiet i Norge samstemt om at privatisering er veien til utvikling. Den utviklingen skal føre Etiopia i samme retning som de industrialiserte landene.

Under denne overordnede utviklingspolitiske privatiserings-ideologien merker vi at utenlandske investorer med penger, makt og kunnskap får etablere seg i fattige, men ressursrike land. Det er faktum at verden i dag beskytter næringslivet og dets muligheter og interesser uansett land og kontekst. Det er sterkere vern for de rikes penger og investeringer. Dette finner sted på bekostning av at millioner av mennesker, inkludert urfolk, utdrives fra land- og vannressurser de har eid i generasjoner. Investorene, i likhet med styringsmyndighetene i fattige land, vil ikke ha sterke og uavhengige sivilsamfunn og fagorganisasjoner, politiske aktivister og kritiske og frie medier som setter søkelys på dette.

Det er med dette utgangspunktet jeg stiller spørsmål ved hvordan norsk næringsliv ser for seg mulighetene for etablering og vekst i Etiopia når rettighetsvilkårene i landet har alvorlige mangler. Det jeg bekymrer meg og engasjerer meg mest for, er de fattige i Etiopia. De har verken makt eller nettverk til å beskytte seg selv mot egne myndigheter som styrer landet med jernhånd eller mot den mektige internasjonale alliansen: næringslivet, bistandsorganisasjoner og media.

Etiopia styres av en gruppe mennesker fra en av Etiopias folkegrupper, tigre, organisert gjennom det politiske partiet for Tigre-regionens frigjøringsbevegelse, (TPLF). Frigjøringsbevegelsen startet som et oppgjør mot urettferdighet og dårlig styre i landet, og tok makten i 1991. Men bevegelsen anklages for sine skjulte formål, nemlig å undergrave Etiopias patriotisme og suverenitet samtidig som de forbereder en fremtidig uavhengighet for Tigre-regionen. Etiopisk grunnlovs §39 omhandler at enhver folkegruppe i Etiopia har rett til å erklære selvstendighet, og gjennom den etniske identitetsbaserte organiseringen av politikken i Etiopia er det mange antydninger som støtter anklagene om separatisme.

Denne gruppen sitter med stor politisk og økonomisk makt. De har kontroll over media, militæret, sikkerhetstjenesten, økonomien, investeringer innen landbruk, utdanning, finanssektoren, diplomati og internasjonale relasjoner. De har skapt apartheid-liknende forhold i Etiopia. Med stor pengemakt og lobbyvirksomhet kjøper de seg vennskap og allianse fra både Vesten (Amerika og Europa) og Østen (Kina). Det etiopiske folk er taperne i denne trepartsalliansen mellom vesten, Østen og makthaverne i Etiopia.

Makthaverne utformer sine fortellinger i samsvar med de politiske prioriteringene og ideologiene som til enhver tid er gjeldende i Vesten, for eksempel kampen mot hiv/Aids og terror og kampen for å nå utviklings-, klima- og flyktningmål.

Selv om TPLF anklages for alvorlige menneskerettighetsbrudd er det uvilje i øst-vest alliansen til å konfrontere dette. Tvert imot er alle enige om å gjenta fortellingene om at etiopisk økonomi vokser raskt og at mulighetene er mange. Selvfølgelig besitter et land som Etiopia, med rike naturressurser og egnet klima, stor arbeidskraft og stort marked, et enormt potensial for selvforsyning og vekst. Men med lederskap på uriktige premisser plyndres landet og pyntes til et glansbilde.

For det første mangler landet de viktige bærebjelkene for sunn samfunns- og næringsutvikling og vekst for alle. En rekke internasjonale studier og rapporter bekrefter at det er et rettssikkerhetsproblem i Etiopia, med politikernes innblanding i rettsvesen. Eiendomsrett og retten til å eie eller selge jord er fortsatt problematisk. Internettilgang og strømstabilitet er både dårlig og uforutsigbart. Det er irrasjonell pengepolitikk som skaper vansker for valutautveksling. Fagorganiseringen er politisert, og dermed er arbeiderne i etiopiske næringsvirksomheter uten vern og mulighet for fri organisering. Risikoen for slaveri og tvangsarbeid er ganske stor. Siden det ikke tillates for media, vet vi lite om arbeidsvilkårene til etiopierne i de kinesiskeide industrier i Etiopia. Økonomien preges av ubalanse ved at forbruksvarer som importeres til landet er større enn landets eksport. Dermed er landet utsatt for sosial dumping av billige og miljøskadelige produkter fra mellominntektsland som Kina, Thailand eller Tyrkia. De internasjonale handelsavtalene landet inngår med mulighet for å eksportere sine produkter til rike land, utnyttes også av utenlandske investorer som slipper å betale skatt i Etiopia.

Norsk næringsliv med sin eksterne valuta, som etiopiske myndigheter trenger veldig mye, kan sannsynligvis få så mye som de vil for lite penger. To norske bedrifter har stor framgang i Etiopia, blomsterbutikken Mester Grønn og gjødselprodusenten Yara. Jeg skulle gjerne se at Mester Grønn ble satt i søkelyset for skadene de påfører landet mens de produserer blomster til det norske markedet. De unnskylder seg med at de skaper arbeidsplasser i Etiopia, men hva med det faktum at de bruker den beste matjorden i et land med stor matsikkerhet til å dyrke blomster? Hva med skadevirkningene på helse og miljøet? Hva med vann og jordressursene? Det samme kan man si om Yara. Man kan også lure på hvilke helse- og miljøavtrykk som påføres gjennom bruk av norsk mineralgjødsel produsert og solgt til bønder i fattige land.

Jeg er ikke imot norsk næringslivs innsats i Etiopia og andre fattige land, men det må gjøres noe med rammene for at dette ikke skal skje på bekostning av det etiopiske folk.

lemmadesta@norkr.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 15.18