Klassekampen.no
Lørdag 9. desember 2017
Kolonialvarer

Den står fremdeles i hylla, Rolf Mikkel Blakars «Språk er makt» fra 1973. Den har tidsriktig omslag i brunt, olivengrønt og oransje. Jeg kjøpte den selv om den ikke sto på pensum. Det var utviklingssosiologi jeg studerte.

Dette var søttitallet. I studiet fikk vi grundige teoretiske verktøy til å forstå at U’en i u-land slett ikke sto for «utvikling». De historisk sett nylig frigitte koloniene hadde vært gjennom århundrer med utbytting, overgrep og manglet grunnleggende infrastruktur. Det hadde pågått en systematisk «underutvikling» der jorda nærmest var utarmet av «cash-cropping». En dyrket kaffe, te, sukker, mais eller ris – for koloniherrene. Vi kalte det kolonialvarer, og gjør det fremdeles. Et nøytral og greit ord, tenker du kanskje?

Warsan Ismail skriver i Klassekampen den 2. desember et interessant og godt innhugg knyttet til debatten rundt Store norske leksikon sine ‘ordskifter’. Som kjent er blant annet «indianer» og «jomfruhinne» byttet med ord som etisk sett åpner for andre forståelser.

Men «kolonialvarer», hva er ordets historiske konnotasjon her? En av de største leverandørene av dagligvarer «hjem-på- kjøkkenet» er kolonial.no. Har vi glemt ordets historiske betydning? Spiller det noen rolle, forresten? Kaffe er kaffe, og vi er verdens største kaffedrikkende nasjon.

Hvor kommer betegnelsen fra? Colonus var i det sene Romerriket en landløs jordarbeider, en leilending som betalte skatt i form av avling til den rike jordeieren. Det latinske verbet kolere betyr å dyrke, og har gitt oss ordet «kultur» også.

I Fremmedordboka fra 1970 står det at kolonialvarer er «varer som innføres fra varme land», og at «kolonisere» betyr å «befolke og dyrke opp områder som før har vært udyrket og ubebodd». Ja. Sånn kunne man også si det. Nøytralt og greit.

Nå snakker vi åpent om post-kolonialisme og neo-kolonialisme. Det pågår. Utbytting av landløse arbeidere, tilrøving av ressurser som land og vann, eksportinntekter fra «cash-crops» i lomma på de få makthaverne.

Colonus, den hardt arbeidende leilendingen; han og hun som kultiverte jorda og skapte noe verdifullt ut av det, ja ordet finner vi igjen kolon, tykktarmen. Hvorfor ble nettopp dette navnet på den halvannen meter lange, hardt arbeidende, men akk så lite påakta delen av innvollene våre?

Kolon skal også hjelpe oss med syntaksen. Kolon er et tegn som retter oppmerksomheten mot det som følger: Vi må følge godt med i språket.

vthorp@online.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 14.08