Klassekampen.no
Lørdag 9. desember 2017
KILDER: Finn Iunker siterer israelske soldater. Foto: John Trygve Tollefsen
Vitnesbyrd: Israelske soldater får ordet hos Finn Iunker. Han viser fram voldens universalitet.
Tung tids tale

Det er et overmot i filosofenes arbeid som aldri slutter å forbløffe meg. Hvem tør vel forsøke å fange de aller største begrepene? Hvem tør å si at de vet hva sannhet, hva tid, hva ondskap er?

Dette tenker jeg på mens jeg leser Finn Iunkers «Stemmer fra Israel». Den lille boka er en rystende samling tekster, brokker av intervjuer med israelske soldater om deres arbeid, om man kan kalle det det, med den palestinske befolkningen.

Hver lille tekst er en destillert beskrivelse av ulike uttrykk for undertrykkelsen som hver dag foregår i de palestinske områdene. Soldatene er brutale i sin maktutøvelse. Volden rammer tilfeldig, like hensynsløst som uforutsigbart, om enn ikke alltid uten motforestillinger – uten at det nødvendigvis stiller overgriperne i et bedre lys: Tilløpene til forståelse for andres lidelse gjør ofte handlingene bare enda verre, som her, i åpningsteksten: «Det plaget meg spesielt at vi valgte en skole. […] Det var en følelse av at ‘nå skal vi vise dem’, helt fantastisk.»

Nyansering redder ikke mennesket alene. Tvert imot viser denne teksten hvordan forvirring, ambivalens og uklarhet er sentrale elementer i undertrykkelsen: Åpningstidene til grensepasseringene mellom palestinske og israelske områder endres uten at noen blir varslet om det, dokumenter gjøres ugyldige med et pennestrøk, sanksjoner iverksettes uten forvarsel, og rammer bredt og hardt.

Fakta:

PROSA

Finn Iunker

Stemmer fra Israel

Kolon 2017, 102 sider

Ved å gå til kjernen av volden viser Iunker fram dens universalitet: Alle undertrykkelsesmekanismene som brukes politisk av israelske myndigheter og som beskrives i denne boka, kunne også figurert i en bruksanvisning for voldelige ektemenn. Det handler om å bygge opp frustrasjonen og usikkerheten til den som skal rammes i en slik grad at vedkommende mister seg selv, og i fortsettelsen enten underkaster seg blindt i et forsøk på å overleve, eller gjør motstand, noe som i sin tur fremkaller og rettferdiggjør enda hardere sanksjoner.

Tekstene i «Stemmer fra Israel» er basert på vitnesbyrd som er samlet inn og tidligere publisert av den israelske organisasjonen «Breaking the silence». I sitt arbeid som stipendiat ved Kunsthøyskolen i Oslo og som husdramatiker på Dramatikkens hus, har Iunker bearbeidet og skåret ned tekstene «til deres nakne minimum», som det heter i forlagets egen beskrivelse.

Å beskjære og bearbeide vitnesbyrd for bedre å få frem sannheten i dem, er en metode vi er vant med fra andre forfatterskap (Svetlana Aleksijevitsj, Leïla Slimani), og ikke nødvendigvis problematisk i seg selv. Men det er en ganske stor forskjell på å kutte og redigere i intervjuer man selv har gjennomført, og å bruke andres råmateriale til et eget kunstnerisk prosjekt.

Vitnesbyrdene i «Stemmer fra Israel» har først blitt tolket av dem som har gjennomført intervjuene, deretter av Iunker selv. At de ikke bare fortsatt er sanne, men faktisk er sannere enn tidligere, forblir en påstand som er umulig å ettergå. Hva ble klippet bort fra de tidligere intervjuene, av intervjueren selv og av Iunker? Hva var overflødig, og hvorfor var det det?

Denne boka berører ikke bare problemstillinger som hvilke historier det er mulig å fortelle i offentligheten og ikke, men også hvem som kan kreve retten til å bli hørt, og på hvilke premisser. At det er en god tekst, og at den er litterært sann, tviler jeg ikke på et øyeblikk. Men med forfatterens avstand til kildene: Er den fortsatt historisk sann? Dét er et helt annet spørsmål.

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 14.13