Klassekampen.no
Fredag 8. desember 2017
Stress
Hvor ble det av leken?
Livet

Psykolog Peder Kjøs skriver om det personlige og nære.

Et moderne liv er fylt opp med oppgaver som må løses. Finnes det en vei ut?

Livet er fylt av oppgaver som må løses. Det kan være å finne ut hva vi skal drive med, velge en noenlunde oppegående partner, ta seg av syke foreldre, oppdra barn, holde helsa i sjakk. Et moderne liv byr i tillegg på en uendelig rekker av livsfjerne aktiviteter, som over natten er blitt en del av vår hverdag. Har du husket å skru av alarmen? Hva med å forsikre hvitevarene? Fornye Naf-medlemskapet? Bytte strømleverandør? Endre passord? I neste uke er det halv pris på gressklippere. Hva venter du på? Alt dette, og mere til, har sneket seg inn, og tatt seg til rette. Livet er blitt overfylt. Vi må ta stilling. Vi må levere. Vi må ha alt på stell. Ser vi konturene en ny mennesketype? Det administrative mennesket?

Det er fort gjort å føle seg som et administrativt menneske, og vi gjør det av nødvendighet og av plikt. Vi gyver løs på alt livet kaster mot oss. Vi tar tak, håndterer, påtar oss, forvalter. Vi er blitt saksbehandlere i eget liv. Forvokste tillitsmenn. Vi trenger ikke gå lenger enn til vårt eget vokabular for å finne tydelige tegn. Det er spekket med ord som effektiv, kontroll, logistikk, rutine, orden, organisere, program, à jour, planlegge. Språket er blitt byråkratisert etter hvert som vi har blitt et rullende kontor. Treffer du en av oss på gaten, vil du, om du lytter nøye, kunne høre tikkelyder.

Et administrativt menneske styrer livet etter skjema, timeplan, ukeplan og kjøreplan. Det skal være en regi på tingene! Mister vi mobilen eller avtaleboken, faller livet i grus. Tanken på å overgi livsløpet til et konsulentselskap er aldri langt unna. Burde vi rett og slett skaffet oss en livsplan? Det må da være praktisk!

Jeg har møtt mange personer hvor administrasjonen fullstendig har tatt overhånd. Hos dem er den ikke lenger bare en del av livet, den er blitt selve livet. Noen elsker å administrere og er gode til det. De frykter døden kun i den forstand at de må overlate administrasjonen til andre. Hadde det vært mulig, ville de fortsatt fra det hinsidige. Andre er ikke klar over hvor mye de administrer, så integrert er det i personligheten. Det er bare sånn livet er blitt. Om jeg spør dem om livet ikke er blitt vel mye kjas og mas, ser de på meg med overbærenhet. Hva vet vel du om livet?

Et administrativt menneske er driftig, men lytter du nøye, vil du iblant kunne fange opp et kvalt rop fra langt der inne: Er alt dette egentlig nødvendig? Er det slik livet skal være? Finnes det ingen vei ut? Ikke overraskende er hyppig brukte ord i norsk dagligtale at man er sliten, utbrent eller har gått på veggen.

Fremveksten av et administrativt menneske skyldes økte krav fra mange kanter. Vi lever i et komplisert samfunn, som er fundert på høye rollekrav. I tillegg har vi for lengst akseptert en identitet som kunde og forbruker. Dermed blir det fort mye å sette seg inn i, og holde styr på. På det verste kan livet fortone seg som et homeparty fra helvete. Følger vi ikke med på kjøret, vil det raskt bli kommentert. En telefonselger sa en gang til meg: «Hva slags menneske er du som ikke gidder bry deg om pensjonen?»

En annen årsak er forestillingen om at vi må, og kan, mestre alt. Det virker nærmest som et ideal at vi skal bli en slags vorsteher; et dyr som aldri hviler. Men når ble det et mål å sove fire timer? Å løpe midt på natta? Å ha tunga utenfor munnen? Er du av den oppfatning at ditt beste karaktertrekk er at du kan multi-taske, er utålmodig og i stand til å bestille flybilletter fra dusjen, er du allerede blitt en av dem. Jeg vet det, for mitt navn står også på listen.

Det er ikke slik at vi utelukkende løper rundt og administrerer oss i hjel. Det finnes også eksempler på fremveksten av en selvpleie og nytelseskultur, og en kan undret seg over om det er en sammenheng. Trenger vi en pause fra galskapen? Et fristed? En bekjent sa en gang at det eneste stedet han følte han kunne være seg selv, var på toalettet. En kvinne hvisket til meg i all fortrolighet, etter at huset hennes brant ned til grunnen, at det eneste hun følte var en enorm lettelse.

Et samliv med et administrativt menneske vil fungere utmerket, siden de tar ansvar. Mange (mannlige) partnere kan prise seg lykkelige over å ha en slik kompetanse gående rundt i stua. Om det skulle dukke opp samlivsproblemer, må det være at partneren får en følelse av at de ikke er helt til stede. Et annet problem er at partneren føler seg sett ned på, siden de ikke er like kompetente. Når det kommer til sex har flere partnere klagd over at det føles som den andre «er på jobb», på lik linje med å selge vafler. De mistenker at begjæret har fordampet i forbrukerrapporter, bo-nytt, nettbank eller til å besvare mail.

Om det administrative menneske får barn, er det bare å gange opp regnskapet. Da er det ikke bare egen fritid og sosial aktivitet som skal organiseres, men også andres. Dermed fordufter siste rest av fritid, og mange betaler en pris for dette. Flere føler et så sterkt press om å selge lodd, frakte doruller, bake kransekake, at det er blitt et ork å komme hjem. Det finnes foreldre som får kroppslige reaksjoner bare de hører ordet korps. Flere har hyppige mareritt. Noen har resignert, og sover på kontoret. Andre føler de er kelnere for kravstore barn. De fleste sier at de tror dette er ensbetydende med å være voksen.

Det er ikke uvanlig at et administrativt menneske havner i terapi. Da ser vi ofte symptomer på stress, og en følelse av stadig å ligge bakpå. De forteller at alt har raknet, og at de ikke strekker til. Om jeg forsiktig tegner et bilde av annen måte å leve på, vil de svare at «det føles helt feil», «er umulig» eller «slik har jeg aldri vært». Det vanlige er at de føler seg krenket, for så å klandre meg for manglende forståelse. Noen skylder på samfunnet, og sier at et liv uten vaskehjelp, au pair eller barnevakt er utenkelig. Flere sier de sitter på julaften og gråter. Ikke fordi de er ensomme, men fordi de er utslitt.

Det er synd på det administrative menneske. De vil gjøre det som forventes. De vil være flinke. De vil rekke over alt, og de anser tiden som sin verste fiende. De bekymrer seg, men sliter seg ut over uvesentligheter. Noen har mistet seg selv. Jeg møter stadig flere med valgparalyse; en psykologisk kortslutning som oppstår når en blir tvunget til å velge mellom flere «perfekte» produkter.

Finnes det håp? Freud mente at livet besto av å være i stand til arbeide og elske. Har du en jobb du trives med og et kjærlig forhold til partneren, går det meste bra. Senere la Jaak Panksepp (1943–2017) til et tredje behov, nemlig lek. Han målte tiden sjimpanser brukte på å leke sammen. Uken etter reduserte han tiden med en time. Dagen etter lekte sjimpansene en time lenger enn vanlig. Det ser altså ut til at vi har et grunnleggende behov for å ha det gøy, rote litt rundt. For hver time du bruker på jobben, bør du altså bruke minst en time på tøv.

Vi må passe oss for at slike råd ikke blir enda noe som må administreres. Da ender vi fort opp som jenta, som hadde fått beskjed fra sine liberale foreldre om at hun bare skulle «slappe av, ha det gøy, nyte livet». Hun kom til terapeut sin med en bekymring om at hun ikke hadde det så gøy som hennes foreldre ønsket at hun skulle ha … Det forteller oss at ikke alle krav blir prakket på oss utenfra.

Utfordringen blir å finne ut hva slags administrasjon som er nødvendig, og hva vi kan droppe. Det ligger mye frihet og helse i det.

God jul, og husk at livet er best når man glemmer seg selv.

chhaako@online.no

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.53