Klassekampen.no
Torsdag 7. desember 2017
Pirker i gamle sår: I filmen Padmavati kommer den muslimske herskeren Alauddin Khilji (Ranveer Singh) til India. Filmen har blitt møtt med protester fra indiske hindunasjonalister, skriver Mina Bai. Foto fra filmen «Padmavati»
Selv om jeg ikke er troende muslim, er islam en del av identiteten min.
Islam kom for å bli

Filmen «Padmavati» skaper i disse dagene oppstyr og protest i India hos hindunasjonalister. Filmen er en fiksjonsfortelling, basert på et dikt fra 1300-tallet som forteller historien rundt hindudronningen Padmavati og en muslimsk konge. Hindunasjonalister sier de protesterer på grunn av historieforfalskning i filmen og glorifisering av forholdet mellom de to hovedpersonene.

Konflikten mellom hinduer og muslimer er en ganske gammel konflikt, som har eskalert i det siste. Hindunasjonalismen får stadig større oppslutning i India, og aggresjonen rettes ofte mot muslimer. Den historiske spenningen lusker ofte i bakgrunnen, og sårene fra fortiden åpner lett for konflikt i nåtiden.Invasjonen av India av muslimske herskere fra 1000-tallet, hvor mange tusen hinduliv gikk tapt og templer ble plyndret, er et sårt punkt.

India har likevel klart seg som et multikulturelt samfunn. Et samfunn der hinduer og muslimer lever side om side, i fred. Indiske muslimer føler seg som andre indere, samtidig som de følger den islamske troen. Hinduisme og islam er to svært forskjellige religioner, den ene med sine mange guder og et avslappet forhold til ikke-troende, og den andre med bare én gud og et aggressivt forhold til ikke-troende. Sistnevnte ga dessverre ingen annen løsning enn konvertering og tvangsassimilering mange steder.

Konvertering til islam krever ikke en langvarig prosess, slik for eksempel jødedommen gjør. Man kan bli muslim bare ved å si og erkjenne to setninger: «Det er ingen gud enn Allah, Mohammad er hans sendebud». Islam spredte seg da også fort på den arabiske halvøya. Den virkelige assimileringen til islam skjer senere, gjennom ritualer og diverse regler som siver inn i ens hverdag.

Som perser er jeg interessert i temaet assimilering – og spesielt i måten dette har skjedd i India – nettopp fordi vi i det gamle Persia ble utsatt for en liknende prosess. Mange historikere mener at islam kom med sverd til det gamle persiske riket, mens andre mener mange valgte islam av fri vilje. Islams nye budskap om rettferdighet og likeverd mellom fattige og rike, slaver og frie menn, dyr og mennesker, fikk stort gjennomslag blant datidas undertrykte.Samtidig var prosessen for å konvertere ganske lett.

Når man tenker på de omfattende islamske erobringer rundt omkring, kan man likevel godt tenke seg at en del av disse ble gjort med tvang. Det gir meg som perser ikke akkurat en god følelse. Samtidig er jeg såpass assimilert i islam at dersom jeg skal gi avkall på min islamske oppvekst med en svært troende far, så har jeg gitt avkall på en viktig del av mitt liv, min barndom og min kjære far. Det er derfor jeg har valgt å kalle meg for sekulær muslim.

Dessverre er uttrykket sekulær muslim blitt et irritasjonsmoment for mange i den offentlige debatten i Norge. Retttroende muslimer og islamhatere forenes i deres fordømmelse av denne type muslimer. Folk på begge sider ønsker å sette en i bås, og for disse er det vanskelig å forstå at det dreier seg om identitet og bakgrunn mer enn en religiøs erkjennelse. Det har også vært en del komiske konspirasjonsteorier fra begge leire: sekulære muslimer beskyldes for å lyve, fordi de ikke tør å innrømme «sannheten» eller for å få innpass i media eller hos politikere ...

For min del er jeg et produkt av islam, og en stor del av skikkene jeg kjenner til er mer eller mindre bunnet i islamsk kultur. Mitt personlige forhold til islam forblir kanskje for alltid et hat- og elsk-forhold. Jeg kommer alltid til å være forbundet med islam, samtidig som jeg hater tanken om at religionen kan ha blitt tvunget på mine forfedre som levde fredelig med den gamle, enkle troen på Zarathustra.

Mange muslimskfødte har klart å få et tydelig forhold til islam, mange enten elsker eller hater religionen. Men for en del av oss andre er grensene ganske uklare og problemstillingen komplisert. Ofte er man ikke engang oppmerksom på hva man er – man finner temaet uinteressant. Samtidig er det blitt et problem å ikke kunne definere seg for andre, med den krasse islamdebatten, der man på liv og død skal finne seg en passende bås. Kanskje jeg bare skal kalle meg for sekulær muslim inntil videre, for en ting er sikker, underholdningsverdien av det er ganske stor.

mina_bai@hotmail.com

Lars Gule, Bjørn Olav Utvik, Eivor Oftestad, Mina Bai og Anne Kalvig skriver om religion i Klassekampen hver torsdag.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.44