Klassekampen.no
Onsdag 6. desember 2017
Innfløkte nettverk: Det er ikke bare kommunikasjonsmønstre rundt oss som er i spill, men hele opplevelsen vår av oss selv og hva vi liker, håper og tror på, skriver forfatteren. Foto: Justin Sullivan, Getty Images/AFP/ NTB Scanpix
Nesten umerkelig legger vi oss selv ut for salg, i bytte mot et enklere liv. Hvordan kan vi yte motstand?
Ti års uoppmerksomhet
State of zuckerberg: Det er ikke bare kommunikasjonsmønstre rundt oss som er i spill, men hele opplevelsen vår av oss selv og hva vi liker, håper og tror på, skriver Eivind Buene. Foto: Justin Sullivan, Getty Images/AFP/NTB scanpix

De første årene med internett handlet mye om hvordan nettet skulle endre verden. Etter ti år med smarttelefoner virker det mer interessant å se på hvordan teknologien endrer oss – både omgivelsene og menneskene, på individ- og samfunnsnivå.

Det er ikke bare kommunikasjonsmønstre som er i spill: hele ideen om selv-følelse, opplevelsen av et selv, blir utfordret når alt vi tror vi er – hva vi liker, hva vi håper på, hva vi begjærer – er uløselig forbundet med nettverkene vi er filtret inn i. Egenskaper som er sentrale for vår opplevelse av identitet kan plutselig avleses i konsentrert form hos noen som opererer et eller annet sted der ute: Amazons algoritmer kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv; dataene vi donerer til Facebook, Google og andre blir brukt for å treffe våre «behov» med millimeterpresisjon. De tilbyr oss det vi vil ha før vi vet at vi vil ha det, og konsum kan gjennomføres uten friksjon mellom følelsen av et behov og muligheten for øyeblikkelig behovsoppfyllelse. Denne utviskningen av refleksjonstid, av usikkerhet, nøling og ombestemmelser gjør at vi får mindre tid til å tenke over konsekvensen av valgene vi tar, og hvordan hverdagen påvirkes av ferdigpakkede løsninger som utrettelige algoritmer skreddersyr for oss.

Fakta:

Smarttelefonens tiår:

• I år er det ti år siden Apple lanserte sin første smarttelefon.

• I denne teksten skriver Eivind Buene om hvordan teknologien ikke bare former omgivelsene våre, men også selvene våre.

• Teksten er basert på en lengre artikkel i Samtidens revolusjonsnummer (4/2017), som ble lansert mandag denne uka.

• Eivind Buene er komponist og forfatter.

Disse spørsmålene blir grundig analysert i Adam Greenfields bok «Radical Technologies. The Design of Everyday Life», som kom tidligere i år. Forfatteren spør hvem som har interesse av at livene våre – kroppens rytmer, hjemmets behov, organiseringen av bylivet – blir kvantifisert og distribuert. Han er ingen luditt eller teknofob; Greenfield har jobbet i årevis med informasjonsnettverk og vet hvordan tekniske systemer utvikles og implementeres. Men han skriver med blikk for de miljømessige konsekvensene av våre teknologiske valg, og i solidaritet med det fremvoksende prekariatet som lager produktene våre under uakseptable forhold eller utfører tjenester som løsarbeidere i en økonomi uten noen form for sikkerhetsnett.

Greenfield gir ingen oppskrifter på hva som bør gjøres; hans bok er snarere en forklaring på hvordan vi er kommet dit vi er i dag. En stor del av forklaringen ligger i konglomeratet som kalles The Stacks: Amazon, Apple, Facebook, Google – firmaer med en nesten total makt til å mediere vår opplevelse av verden. Deres hovedkontorer er samlet omkring et veikryss på den amerikanske vestkysten, og Greenfield sier om Apple, Facebook og Google at «det er en forbausende psykisk likhet blant folk som jobber der». Disse bedriftene opererer innenfor et verdensbilde som er strengt rammet inn av en liberalistisk agenda, hvor alle kollektive utfordringer løses med samme formular: Markedet. Intersubjektive handlinger reguleres av markedsmekanismer – selv den informasjonen som konstituerer det vi tenker på som vår personlighet, er gjenstand for foredling og videresalg.

La oss ta Tinder som eksempel. Denne sjekke-appen har revolusjonert måten vi forholder oss til potensielle sex- og/eller livspartnere på, og hvordan vi tilbyr oss selv som vare på et marked. I utgangspunktet ikke så veldig annerledes enn å befinne seg på utelivets kjøttmarked, men det skjer noe når vi kvantifiserer oss selv, våre egenskaper og interesser i et format hvor vår salgbarhet avgjøres av høyre- eller venstresveip. Ellen Sofie Lauritzen skriver i Morgenbladet at «dateappene er et verktøy som kobler oss sammen, gir oss valgmuligheter. […] Det er vi, brukerne, som har kraft til å bestemme hvordan vi skal ta i bruk verktøyet, les: hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre.»

Greenfield vil si at den analysen ikke holder. Teknologiene er ikke nøytrale verktøy vi kan velge hvordan vi skal bruke. For hva om det er omvendt: at vi ikke tar med oss vanlig folkeskikk inn i bruken av Tinder og Happn, men at vi begynner å ghoste folk også på andre sosiale arenaer?

Teknologien lærer oss å bruke den, og i den prosessen endres våre atferdsmønstre. Appene tilbyr oss en alternativ virkelighet, uten at vi spør hvem som har interesse av at vi bruker dem. Hvem er det som synes det er en god idé at arbeidet følger etter oss overalt? Hvorfor snakker vi om delingsøkonomi, når det egentlig er en utleieøkonomi hvor vi alle blir småkremmere som frembyr tingene og arbeidstiden vår til høystbydende? Hvem har interesse av en gig-økonomi hvor vi lar 150 år med tilkjempede rettigheter for arbeidstakere fordunste?

Etter 15 år som frilanser kjenner jeg selvsagt de gode sidene ved det uorganiserte arbeidslivet. Og jeg har hatt mulighet for å skape en hverdag hvor nettet ikke har intravenøs tilgang til kroppen min. Enklere sagt: Jeg har ikke smarttelefon. Når jeg sitter foran mac – en er jeg tilkoblet; når jeg ikke gjør det, er jeg frakoblet. Det er vanskelig å skrive om dette uten å fremstå som bakstrever eller en slags noble digital savage, men det handler i bunn og grunn om å prøve å bevare pre-internett-hjernen min, for å bruke Douglas Couplands begrep. Det gjør ikke livet enklere, men det er dypt tilfredsstillende å oppleve perioder av usynlighet, kjedsomhet og ikke-konsum. Å klare seg uten det lille dopaminkicket en ny like eller notification gir. Å bevare muligheten for sammenhengende konsentrasjon, tidsflater som strekker seg uavbrutt i timer og ikke minutter; å la det være spennende nok å få en tekstmelding i ny og ne.

Men jeg er selvsagt like innskrevet som alle andre i det store arkivet av oppsamlet informasjon som vokser for hvert sekund. Som alle andre er jeg i ferd med å bli min egen kundebehandler. Mot løfter om forenkling og tilgjengelighet går vi alle gjennom en selvbyråkratiseringsprosess. Vi ordner banktjenester på kjøkkenet. Administrerer forsikringene våre fra hytta. Vi følger med på barnas skolehverdag ved å logge på Fronter.

Hvordan skal vi kunne protestere mot tingenes orden når den har tatt bolig i kroppene våre, i hendene som berører telefonen gjennomsnittlig 2617 ganger i døgnet?

Teknologi-journalistene burde være de første til å spørre hva de nye teknologiene gjør med oss. De fremstår isteden som tech-selskapenes trofaste heiagjeng. Men denne høsten har kritiske stemmer kommet fra uventet hold: fra dem som har skapt teknologiene vi har gjort oss avhengige av. James Williams, som var med på å utvikle målesystemer for Googles globale markedsføring, snakker om «den største, mest standardiserte og sentraliserte form for oppmerksomhetskontroll i menneskehetens historie». Han beskriver et skifte hvor interessen har gått fra å utvikle brukervennlig teknologi til å designe teknologien på måter som fanger og holder på vår oppmerksomhet – en oppmerksomhet som kan selges videre til høystbydende. Denne reklamelogikken gjemmer seg like bak det californiske pseudo-humanistiske budskapet som preger vekkelsesmøtene når nye produkter blir presentert for en menighet av gapende journalister.

Facebook har blitt et selskap med hemningsløs inntjening fordi det kan bruke den enorme kunnskapen om brukerne til å selge skreddersydde reklamer. I en ganske nær fremtid vil de leve av dataene de har samlet inn fra oss, i likhet med aktører som Googles morselskap Alphabet. Men enn så lenge er Facebook et reklamebyrå – basert på masseovervåkning av potensielle kunder – som oppleves som en møteplass, en sosial arena, et sted du må være om du skal finnes i verden helt på ordentlig. Det er denne kinderegg-effekten som gjør at selskapet i dag er verdsatt til 4000 milliarder kroner. Det er ikke underlig at de har vist liten interesse for sin rolle som nyhetsformidler; deres interesse er ikke å sørge for at sannheter kommer frem, men å skaffe oppmerksomhet til sine egentlige kunder, de som betaler for reklameplassen.

De fleste av oss er fullt klar over disse sammenhengene. Samtidig er det en voldsom kraft i teknologiselskapenes tilbud om et enklere liv. Forenkling er noe vi betrakter som et ubetinget gode, i den grad at vi kan snakke om en forenklingens ideologi. Når alt skal være enklest mulig, hele tida, blir det nærmest umulig å se konsumet av varer og tjenester i et større perspektiv. Denne ideologien blir altomfattende når våre høyteknologiske proteser gjør hverdagen så mye enklere at det plutselig blir umulig for oss å tenke oss livet uten dem. Smarttelefonen er så innvevd i hverdagslivet at vi ikke kan tenke tanken på at lønnskostnadene i produksjon av en Iphone som koster 650 dollar i butikken beløper seg til 4 dollar og 50 cent.

Forenklingens ideologi har også konsekvenser for demokratiet: Politiske beslutninger flyttes fra de folkevalgte og over til konsulentselskaper, programvareprodusenter og andre som selger inn systemer hvor ideologi forkledd som teknologi er innebygget i systemene selv. Store bedrifter lover bedre styring og effektivitet med sine Big Data-analyser, og blir instrumentelle i en tiltakende tåkelegging av beslutningsprosesser som angår fellesskapet. Da snakker vi ikke om Facebook og Google, men en hær av multinasjonale kjemper som Cisco, Siemens og IBM. Vi gir fra oss demokratisk kontroll over politiske beslutninger i bytte mot effektivitet og forenkling. Vi tror på at outsourcingen av beslutningene gjør samfunnslivet enklere, billigere, bedre. Det er forenklingens ideologi applisert på statsforvaltningen.

Dersom vi nå antar at det er noe råttent in the state of Zuckerberg, blir spørsmålet hva vi kan gjøre med det. Det enkle svaret er: ingenting. Ikke engang en kritiker som Greenfield ser noen alternativer til den teknologiske utviklingen. Hans svar er at vi er nødt til å forholde oss til utviklingen med langt større oppmerksomhet enn i dag. Vi må se forbi alle visjonære ordflommer, forbi hva utviklerne mener teknologien er til for. Vi må se på hvilke endringer teknologiene faktisk gjør; hva som skjer med dataene vi produserer, hvilke interesser som ligger bak app-ene vi benytter. Hvem som betaler prisen for vår livsforenkling. Vi må innse at forenkling også har en pris – kostnader vi utsetter, eller som betales av andre.

Manglende datasikkerhet er ikke et problem før informasjonen om deg havner hos noen med onde hensikter. Manglende jobbsikkerhet og helseplager er en kostnad som betales i den andre enden av verdikjeden, hos dem som produserer apparatene for vår livsforenkling. Dersom vi tar oss tid til å tenke over slike spørsmål når vi blir stilt overfor tilsynelatende forenklende tilbud, vil vi kanskje ta noen andre valg. Vi må gi oss selv tid til å tenke og føle, utsette oss for den friksjonen som kommer når ikke alle valg er tatt på forhånd og kan bekreftes med et trykk på en skjerm. Forsøke å tenke oss at vanskeligheter kan være en god ting. Det skulle ikke være umulig, for vi er allerede vant til det: I møtet med kunst er vi for eksempel opplært til at problematisering er en god ting. At noe ikke gir seg selv ved første øyekast. At man må dvele. Lese om igjen. Lytte en gang til. Kunstfilm, samtidsmusikk, poesi – det er mange felt hvor friksjon er en helt essensiell del av opplevelsen.

Kanskje kan vi ta med oss dette blikket inn i hverdagen, og innse at det er grenser for forenkling. At vi må omfavne rot og ubeleiligheter som en del av menneskelivet. Utfordringen er like vanskelig som den er enkel: Å legge for dagen den samme sensibilitet i omgangen med ny teknologi som når vi håndterer en sjelden LP. La konsekvensene av en ny app synke inn i oss med samme tålmodighet som når vi brygger IPA i vaskekjelleren. Tåle forstyrrelser og forsinkelser. Se verdien i utsettelser. Og ikke bare tolerere kjedsomhet, men elske den litt også.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.39