Klassekampen.no
Tirsdag 5. desember 2017
8Illustrasjon: Knut Løvås, knutlvas@gmail.com
Offentligheten etablerer et nasjonalt erfaringsfellesskap. Det er forutsetningen for et levende demokrati, skriver Jostein Gripsrud.
Fra kirkebakke til Facebook-vegg

Det fins en interessant dobbelthet i demokratibegrepet. «Demokrati» er både et system for politisk styring og dessuten omtalt som en «livsform». Det første er grunnbetydningen. Men det andre er avgjørende for det førstes legitimitet: Sammen med rettsstaten er demokratiske samfunns omfattende informasjons- og ytringsfrihet – alle borgeres prinsipielt frie valg av informasjons- og kunnskapskilder, samt kulturelle opplevelser og erfaringer – en nøkkelkvalitet ved det å tilbringe vårt ene jordeliv i et demokratisk samfunn framfor i samfunn av andre slag.

Begrepet som samler begge dimensjonene – demokrati som både styrings- og livsform – er offentligheten. Offentligheten er i dagens samfunn en ytterst sammensatt arena for så vel politiske ytringer som alskens kulturell utfoldelse – og publikums møter med disse. Denne arenaen har lange historiske røtter.

En peker gjerne på opprinnelsen i antikkens Hellas, sjeldnere på de nordgermanske tingene i middelalderen og seinere. Alt dette er interessant og viktig, men viktigere her og nå er nok historien siden cirka midt på 1700-tallet: Framveksten av en moderne offentlighet, preget av opplysningstids-idealer, ikke minst forestillingen om det autonome individet og dets rett og plikt til å «tenke sjæl og mene», som Trond Viggo i sin tid sa det – i tråd med Immanuel Kant.

Fakta:

Norsk offentlighets historie:

• Antologien «Allmenningen – Historien om norsk offentlighet» lanseres i dag kl 14.00 i Fritt Ords lokaler i Oslo. Boka tar for seg norsk offentlighets lange historie fra ættesamfunnets tingsteder til dagens sosiale medier.

• I denne teksten skriver bokas redaktør Jostein Gripsrud om offentlighetens rolle som et felles erfaringsrom, om de demokratiske funksjonene offentligheten har og om endringene i offentligheten som vi opplever nå.

• Jostein Gripsrud er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen. Teksten er basert på Gripsruds bidrag til antologien.

Bare norske mennesker (over en viss alder) vil forstå denne henvisningen til Trond Viggo. Det er en påminnelse om en annen grunnleggende funksjon offentligheten har: Den etablerer et erfaringsfellesskap for et lands innbyggere. Nasjonalstaten har mer enn statsapparatet, skolen og forsvaret å satse på når det skal etableres og bygges en nasjonal kulturell identitet.

Det kanskje viktigste apparatet her er offentligheten, i bred mening, inkludert både politikk og kultur av alle slag, på alle nivåer. Kjenner en seg litt utenfor på fest i naboland etter midnatt, er det ikke bare fordi en ikke gikk på skole der og lærte andre salmer og sanger i ens eget hjemland. Det er ikke minst fordi en ikke kjenner alle politikerne, «personlighetene» og «profilene» i radio og TV, alle spaltistene, alle som er kjente for å være kjente, alle debattene, alle poplåtene, alle de feirede og foraktede forfatterne og idrettsfolkene, all kjeftingen om et fotballag eller en annen kulturinstitusjon.

Den klart viktigste av de etter hvert mange som har bidratt til å teoretisere offentligheten og dens funksjoner, er Jürgen Habermas. Han ble for noen år siden anklaget for «nasjonalistisk skjevhet» av Nancy Fraser, en feministisk, venstreorientert filosof. Habermas har tidligere bøyd seg på ekte dialogisk vis for hennes kritikk av hvordan kvinner og deres roller er framstilt i den klassiske boka om offentligheten han først publiserte i 1962: «Strukturwandel der Öffentlichkeit» – «Offentlighetens strukturforvandling» – som kom ut i norsk utgave i 1971 med tittelen «Borgerlig offentlighet», oversatt av Helge Høibraaten.

Fraser mente han ved å ta utgangspunkt i vesteuropeiske nasjonalstaters offentligheter lenket teorien til slike stater, noe som blir problematisk i tider med globalisering og overnasjonale politiske former som EU. Det er riktig og viktig at offentlighetene i Vesten alltid har vært åpne for internasjonale elementer og impulser. Det stemmer også at det i vår tid fins tegn til overnasjonale offentligheter – EU har lenge ønsket seg en større og sterkere felleseuropeisk offentlighet – og dannelsen av en «verdensopinion» er i ferd med å bli stadig viktigere.

Like fullt, i strid med opptil flere globaliseringsbegeistrede synsmåter fra 1990-tallet, er det, enten en liker det eller ikke, stadig mye makt og livskraft samlet i nasjonalstater med opptil flere hundre års sammenhengende historie. Denne historien er ikke minst historien om deres offentligheters liv (og røre): deres politiske og kulturelle historie betraktet i sammenheng.

Det er denne historien, for Norges vedkommende, en gruppe forskere, de fleste knyttet til Universitetet i Bergen, har prøvd å fortelle i boka «Allmenningen. Historien om norsk offentlighet». Det er meg bekjent første gang i verden en slik historie er forsøkt skrevet. Mens Jürgen Habermas i sitt ungdomsverk langt på vei så bort fra offentlighetsformene før 1700-tallet, har historikeren Knut Dørum i denne boka tatt for seg de middelalderlige tingenes så vel som kirkebakkenes funksjoner i før-demokratiske tider. Samtidig lar han den motsetningsfylte, springende framveksten av en moderne offentlighet i løpet av 16- og 1700-tallet bli hovedsaken. Fra den fransk- og amerikanskinspirerte Grunnloven i 1814 følges utviklingen videre fra embetsmannsveldets elitisme de første tiårene – burde egentlig udannede bønder få være med i samtalen? – via «assosiasjonsånden» og de første folkebevegelsene til kampene omkring stemmeretten og løsrivelsen fra Sverige ved inngangen til det 20. århundret.

I det nye, industrialiserte samfunnet, med politiske partier og knallhard klassekamp, nye massemedier og stor oppmerksomhet omkring «massene», kom også vitenskapelig fundert, systematisk påvirkning av publikum og opinionen i bruk, inspirert av suksessen for så vel kommersiell som politisk propaganda i det store utland.

Samlet sett viser «Allmenningen» hvordan offentligheten har vært og er av helt avgjørende betydning for demokratiet i begge betydningene: som styringsform og livsform. Offentligheten har vært og er en resonanskasse for misnøye, gryende og i full blomst, så vel som for nye idéer og forslag. Begge deler formidles gjerne først, og bygges ut med argumentasjon, i ulike deler av det som kan kalles den kulturelle offentligheten.

Kunst og kultur har også sin berettigelse i å være ikke-instrumentelle områder hinsides det politiske. Likevel har disse områdene ofte åpenbare politiske funksjoner, som nettopp en offentlighetshistorie snarere enn rene politiske historier eller kulturhistorier kan få fram.

Hvordan kan en tenke seg 1905 uten den kulturelle nasjonalistiske opprustningen som foregikk i kunst og vitenskap fra omkring 1890? Kvinnestemmeretten i 1913 – eller for den del selvbestemt abort i 1978 – hadde ikke kommet uten omfattende kunstnerisk tematisering i mange medier av kvinners liv og vilkår i et patriarkalsk preget samfunn. Det tok ti år fra Rachel Carsons «Den tause våren» (1962) – en sakprosabok som gjerne kan plasseres i den kulturelle offentligheten – kom ut, til ingen politiske partier i Vest-Europa kunne være uten et miljøpolitisk program. Filmen «Lilja 4-ever» fikk Odd Einar Dørum til å skrive den eneste kronikklange filmanmeldelsen av en fungerende justisminister noensinne og så til å sette i gang en rekke tiltak mot trafficking, som endte opp med sexkjøpsloven.

Offentlighetens betydning for demokratiet er blitt tydeligere i og med svekkelsen av tidligere etablerte formelle kanaler for demokratisk makt: partiene og folkebevegelsene. Det fins altså en interessant parallellitet mellom, på den ene siden, den siste maktutredningens konklusjon i 2003 om at folkestyret er «i forvitring», at det har skjedd en «politikkens retrett», og, på den andre siden, Ytringsfrihetskommisjonen, som i 1999 foreslo en ny paragraf 100 i Grunnloven som Stortinget vedtok i 2004. Der gis staten dette oppdraget: «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Ansvaret omtales gjerne som «infrastrukturansvaret».

Når partier og folkebevegelser av ulike grunner mister noe av sin betydning som arenaer for politisk diskusjon og kanaler for politisk innflytelse, er det stort sett bare offentligheten som kan kompensere. Den er sånn sett viktigere enn noen gang før i vår tid. Samtidig har den allerede i to tiår vært i ferd med å gjennomgå den mest radikale endringsprosessen siden oppfinnelsen av boktrykkerkunsten. Internettet har åpnet for radikalt mye bredere produktiv deltakelse i offentlig samtale (inkludert visuelle og audiovisuelle bidrag) enn noen gang før. Det er lett å komme til orde, men vanskelig å bli hørt, som det er blitt sagt. Nettet har også gjort nærmest uendelige kunnskapsressurser tilgjengelige for alle og enhver gjennom noen tastetrykk.

Likevel vil mange mene at den offentlige samtalen gjerne kunne vært både litt åpnere – eller kanskje litt mindre åpen – og ikke minst at den var mer opplyst. De teknologiske mulighetene for dannelsen av ekkokamre og filterbobler er etter hvert vel kjente. Men empirisk forskning viser så langt, trass i en sterk polarisering i visse spørsmål, at det ikke er dekning for å snakke om en «balkanisering» av den norske offentligheten, altså oppdeling av den i isolerte, stridende grupper av meningsfeller.

Den som har lest historien om den norske offentligheten, vil dessuten vite noe om folkebevegelsenes bevisste forsøk i mellomkrigstiden på nettopp en balkanisering av offentligheten gjennom å opprette egne «leiroffentligheter» som isolerte seg og ville være som «en verden i kamp mot en annen, som er den fremmed, ukjent, fjern», som Finn Moe skrev i «Arbeider-ungdommen» i 1929. Det gikk ikke den gangen, og det er viktig at det heller ikke skjer nå: Alle under- og deloffentligheter må ha noen felles arenaer å kople seg opp mot og møtes i. Skal samfunnet henge sammen, må også offentligheten gjøre det. Her ligger en hovedoppgave for den demokratiske medie- og kulturpolitikken.

Artikkelen er oppdatert: 21. desember 2017 kl. 13.33