Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Knutepunkt: Historisk sett vokste Atlanta fram som bindeledd mellom to jernbanelinjer, og byen huser i dag verdens travleste flyplass. Nevnes må også Atlantas betydning for borgerrettighetsbevegelsen, og dagens status som midtpunkt for rapindustrien. Foto: James Leynse/Corbis via Getty Images
Bylyder: Om komplekse maktstrukturer og kvinnesyn, når mange av årets største hits har utspring i Atlantas strippeklubber.
Midt i trafikken
Atlanta-­Suksess: For 130 år siden sto John Pemberton alene på kjøkkenet og kokte kokain, for så å bygge et imperium ut av det. Som i sin tur kan sies å være selve essensen i tusenvis av raplåter fra dagens Atlanta.
Svart entreprenørskap: Atlanta-rapperne Young Thug og Birdman feirer modellen/designeren Jerrika Karlaes bursdag – på Magic City. Foto: Johnny Nunez/WireImage
Kvinnelig entreprenørskap: Eks-stripperen Cardi B toppet tidligere i år Billboard-listen, og hun fremholder sitt virke i klubben som en uavhengig, eksplisitt feministisk form for entreprenørskap. Foto: Michael Hickey/Getty Images
Har preget musikkåret 2017: «Black Beatles», «Bad and Boujee», «Mask Off» og «Bodak Yellow».
Atlantas strippeklubber har blitt knutepunkt for den globale popkulturen. Men hvor mye av konteksten blir borte i transporten, på den internasjonale informasjonsmotorveien?

reportasje

Kontrasten mellom verden utenfor og verden her inne kunne knapt vært større. Da tenker jeg ikke bare på den hurtige temperaturforskjellen med en gang man passerer skiltet med forbudttegn for kameraer, mobiltelefoner og håndvåpen, og fra Atlantagatene i 27 pluss trer inn i sval, kondisjonert luft. Gatene utenfor er badet i intenst solskinn som innen jeg stiger ut igjen, er i ferd med å svinne hen i et distinkt ferskenfarget etterskinn. Men solnedgangen er bortimot det eneste gjestfrie ved denne sørlige, nedslitte delen av Atlantas «downtown», som grenser til den andre siden av storbyen. Det er selvsagt her de har plassert den, byens Greyhound-bussterminal, en sikker klassemarkør i ethvert amerikansk bysamfunn, for busstransport er forbeholdt det andre Amerika. Terminalen i Atlanta ligger midt mellom T-banestasjonen Garnett og min destinasjon, den legendariske strippeklubben Magic City, hvor jeg sitter. Et kvartal motsatt vei ligger metropolens byfengsel, omkranset av minst fire forskjellige kausjonistlåns-forretninger (hjørnestensbedrifter i den uavhengige småforetaksdelen av den omfattende amerikanske fengselsindustrien).

Men jeg befinner meg altså inne i den magiske kulden. På Magic City, en klubb som lever av å selge alkohol og (på et vis) kvinnekropp. Men først og fremst er forretningene grunnlagt på salg av drømmer, og nei, ikke først og fremst de seksuelle. Magic City er en manifestasjon av materialistiske drømmer, midt oppi det økonomiske marerittet rett utenfor døren. Som det ljomer ut i høyttalerne der jeg sitter ved bardisken: In Italy, bought her a fur, look like the wildebeest / Just chill with me / It is no worry, it is a bill to me (it ain’t nothin’).

Fakta:

Atlanta, Georgia

• Delstatshovedstaden har litt under en halv million innbyggere, men storbyområdet med rundt fem millioner er USAs niende største.

• I tillegg til å huse verdens mest trafikkerte flyplass, er byen mest kjent for å være hovedkvarter for Coca-Cola og CNN, og vertskap for sommer-OL i 1996.

• De siste årene har dessuten den lokale rapindustrien dominert både amerikansk og etter hvert global popmusikk, med en rekke topphits med utspring i byen – musikk som eksplisitt refererer til byens strippeklubbmiljø.

Ordene, fra låten «Slippery», tilhører rapperen Offset fra trioen Migos. På nettet kan du enkelt finne en video fra mars, hvor Offset og hans Migos-kolleger (og nære slektninger) Quavo og Takeoff sitter på scenen her inne. Vel én meter fra der jeg sitter denne ettermiddagen, har de på videoen selskap av rapperen Lil Yachty, og mellom dem: en sportsbag med 100 000 dollar. I de påfølgende snuttene kastes alt sammen opp på scenen bak dem, bunke på bunke med ferske sedler. Uten en gang å egentlig anerkjenne de dansende kroppene bak seg, og utført underlig kjølig og uanfektet, som en nærmest gledesløs rituell feiring av at drømmen var blitt virkelighet for Migos.

Bare uker før, i månedsskiftet januar/februar, tok gruppen sin første førsteplass på Billboards albumliste med «Culture», fire år etter at de i 2013 fikk et mindre gjennombrudd med låten «Versace». Og da de i sensommer, på høyden av den globale suksessen, inntok hovedscenen på Øyafestivalen i Oslo, hadde de på sett og vis med seg et stykke Magic City. I form av de massive kvinnekroppsdelene som fylte storskjermene bak dem under sanger som nettopp «Slippery». Samme type visuell referanse til hjembyens strippeklubbkultur som skapte hissig debatt her hjemme under 2014-konserten med Atlanta-veteranene Outkast. Disse anklagene om (bokstavelig talt) ræva kvinnesyn var fraværende både under og etter Migos-konserten, men som tilskuer i august vakte det minner og en viss selvkritisk refleksjon.

Selv hadde jeg deltatt i debatten rundt Outkast i rollen som en slags verdinøytral kulturformidler, ved å understreke de kulturelle forbindelsene mellom nettopp Atlanta-rappen og strippeklubben som arena. I dag, tre år senere, dominerer en ny generasjon Atlanta-rappere hitlistene verden over. Mens rappere og musikere fra resten av verden valfarter til den dominerende svarte kulturmetropolen i dagens USA for en bit av den autentiske lyden og kulturen derfra.

Den burde i dag være tydelig for enhver, linken mellom rapmusikken og strippeklubben, forbindelsen som i det norske ordskiftet den gang ble ansett som obskur og absurd. En forbindelse representert for eksempel ved årets kanskje største rapfenomen Cardi B.

I don’t dance now, I make money moves. Say I don’t gotta dance, I make money move. Sier hun på sommerens massive hitlåt «Bodak Yellow», denne 25 år gamle tidligere stripperen og selverklærte feministen, som etablerte en massiv følgerskare på sosiale medier lenge før hun tok opp mikrofonen, tidstypisk nok.

Cardi er riktignok fra New York, endog hiphop-fødeplassen The Bronx, men forlovet seg nylig i all offentlighet med sin Atlantarap-kjæreste – ingen ringere enn Offset fra Migos, som hun også rapper side om side med på Migos’ ferske hit «Motorsport». Så konfrontert med nok en tjue meter bred, ansiktsløs stripperrumpe på storskjermen i den norske festivalsesongen, var bevisstheten om kulturell kontekst om noe styrket. Men sammen med den kom også nye perspektiver.

Som hvordan vi åpenbart hadde snakket forbi hverandre – jeg i mitt noe enøyde forsvar og de andre i sin lite rapvante eller rapkontekstualiserende feministiske kritikk av Outkast – når det gjaldt hvilken kontekst vi vektla i møte med de mannlige musikernes valg av kulturell markør. Eller at strippeklubbens funksjon som kulturell arena på ingen måte utelukker, eller burde skygge for, strukturell og økonomisk urett i kulissene eller rett foran øynene på gjestene.

Det er slike tankerekker som har ledet meg hit, til Magic City, klubben som for to år siden var fokus for kortfilmen «Inside the Atlanta strip club that runs hip hop». En dokumentar regissert av den feministiske filmskaperen Lauren Greenfield og sluppet på nettsidene til livsstils(herre)magasinet GQ. Greenfield (ellers kjent for burleske skildringer av amerikansk vulgærkapitalisme i filmen «The Queen of Versailles» (2012) og den ferske fotoboken «Generation Wealth») har bygget historien sin opp rundt rapperen Future.

«You gotta fake it til you make it,» nærmest synger Future gjentatte ganger som et slags mantra, mens han forteller historien om hvordan han bygget opp en karriere rundt å skape et inntrykk av suksess – om å kaste sine siste sparemidler nonchalant opp på scenen på Magic City og så gå hjem uten mat i kjøleskapet. Og om hvordan hans nære forhold til klubbens den gang faste DJ på de populære «bransjekveldene» på mandager, Esco, fikk snøballen i gang. Låtene hans gikk fra høyttalerne på strippeklubben, til «normale» lokale klubber, så til radio, internett og til slutt endte de opp som nasjonale hitfenomener. En vanlig vei til suksess, for dette tiårets dominerende Atlantarapstjerner. Det uvanlige er derimot veien videre. I Greenfields film sitter Future ved sitt svømmebasseng i Los Angeles, hvor han flyttet for å ta over «den gamle popindustrien» sammen med produsenten Mike Will Made-It.

Den virkelig massive suksessen for Future inntraff imidlertid ikke før han la fra seg konvensjonelle pop-pretensjoner og flyttet hjem til Atlanta.

Han vendte tilbake til røttene, til lydbildet fra Magic City og gatene utenfor – og inntok toppen av også internasjonale hitlister med massive «Mask Off» sist vinter. Rett i kjølvannet av Migos og Lil Uzi Verts «Bad and Boujee», og Rae Sremmurd og Gucci Manes «Black Beatles». Et lydbilde med soniske røtter i DJ-kulturen fra nittitallets Atlanta-strippeklubber: store basstrommer, hurtige hihatter og skarptrommetrioler for danserne, bass og nedskårent minimal melodiføring i krypende halvtempo for biltilværelsen til doplangerne, toppet med call-and-response-refrenger som glir over i hverandre som i et DJ-sett.

I 2017 låter hele verden som Magic City on a monday, for å gjenta et annet av Futures messende mantraer (fra 2015-hitten «Plastic Bag», sammen med Drake). Den dominerende internasjonale popmusikken akkurat nå er uløselig tilknyttet ikke bare Atlantas strippeklubber som sådan, men spesifikt Magic City, noe klubben også vet å kapitalisere på. Via hjemmesiden, fylt med bilder av rapkjendiser som Future, Migos og Gucci Mane på besøk, kan aspirerende rappere helt åpent fylle ut et hendig onlineskjema og betale for å få låtene sine inn på rotasjon i klubben.

Likevel, når man er her inne, lukter det ikke først og fremst suksess, men den umiskjennelige sure stanken av størknet øl på parkett. Det første man legger merke til er fremfor alt hvor lite lokalet er. Og stusslig, på mer enn én måte. Selv i neonlyset merker man en tynnslitt ferniss av billig svart maling. På mandagskveldene dominerer kanskje rapperne, NBA-stjernene og skuespillerne på sine reserverte bord med overprisede vodka- og champagneflasker. Men på en onsdagsettermiddag sitter jeg her med en flaskeøl i hånda, i selskap av en annen ikke-afroamerikansk besøkende. Det ser ikke helt ut som han heller vet hvordan han har forvillet seg inn hit – en turist blant stammiser som er på fornavn med servitøren, og slarver med henne mens de gomler kyllingvinger, med ryggen til den nakne kvinnekroppen på podiet bak dem.

I hjørnet, på det ene reserverte bordet borte ved døra, sitter et bursdagsselskap som er så godt i farta at deres høylytte bestillinger overdøver musikken der det ropes frem mot bartenderen (som forhåpentligvis tipses godt nok til at det er verdt å vennlig holde maska). Stemningen er ekstremt hverdagslig, ikke ekskluderende, men heller ikke inkluderende eller spesielt åpen for innsyn – mine mange e-poster til forskjellige ansvarlige både her og på tilsvarende klubber, eller til andre kontakter i industrien, er møtt med en påfallende stillhet. Noe sier meg dessuten at dette heller ikke er stedet for å ta initiativ til en åpenhjertig prat om industriens økonomiske strukturer, verken med strippere eller bartender, eller for den saks skyld med det årvåkne, menneskelige fjellet av en dørvakt som skuler subtilt fra andre hjørnet av baren.

Men alt i alt er opplevelsen jeg har søkt, å høre denne musikken her, i dens «naturlige omgivelser», et antiklimaks som i sin hverdagslige tristesse i seg selv gir innsikt i realiteten bak den glamorøse fasaden. På vei tilbake til T-banen blir jeg først skarpt irettesatt for sigarettrøyking noen meter for nærme selve inngangen av én av tre (!) tilstedeværende politivakter på stasjonen. Så innleder jeg unnskyldende en etter hvert høflig samtale med T-banepolitimannen, som på det skarpeste fraråder meg å oppsøke området etter at den innbydende solnedgangen på himmelen over oss er fullført.

Han påpeker (med et par brutalt konkrete eksempler fra jobbhverdagen) hvordan deres nærvær trengs for å overhodet kunne ha en operativ T-banestasjon her. Og mens det er trygt inne på Magic City, med sitt vakthold og sine metalldetektorer, er det en grunn til at korrekt adkomstvei er bak sotede vinduer og skuddsikkert glass. Slik de besøkende rapperne gjerne blir avbildet på den tilstøtende parkeringsplassen. Magic City er kort sagt en luftspeiling i ørkenen, gateentreprenørenes private øy, bevoktet og strengt avgrenset. I mindre skala riktignok, men likevel et slags merkelig speilbilde av det tilsvarende symbolet på den globale storkapitalen i kjernen av downtown.

Byens stolthet og fremste globale eksportvare, selv i dagens glansperiode for den lokale rapmusikken, The Coca-Cola Company, har sitt eget velfriserte parkanlegg, med tilstøtende idrettsarena, privatfinansiert borgerrettighetsmuseum(!) og opplevelsessenteret «The World of Coca-Cola». For en liten neve dollar kan du vandre inn i glorete montere som illuderer apotekerhyllene til John Pemberton – mannen som i andre halvdel av attenhundretallet, nettopp her i byen, kom opp med originaloppskriften til drikken, opprinnelig inspirert av franskproduserte vin&kokain-tonic-er. Men på samme måte som drikken Fantas opprinnelse i Nazi-Tyskland retusjeres fra historien i påfølgende rom, er det en sentral puslespillbrikke som er utelatt i Coca-Cola-kompaniets entusiastiske formidling av Pembertons eksperimentelle bakromsbrygging: den dengang sentrale ingrediensen kokain.

Atlanta er en så klassedelt by at man som tilfeldig besøkende, med distansert innblikk i kulturen som stammer fra det andre Atlanta, fort kan la seg blende av de ekstreme forskjellene. Selv som gjennomreisende er de slående. De ruver i horisonten i form av skyskraperne som reiser seg i bydeler som Buckhead, dominerende i synsfeltet fra bydeler som Bankhead noen kilometer og en hel verden unna. Man får en fornyet empati for hvor den kommer fra, den tidvis ekstreme og stadig kjøligere brutaliteten som preger byens rapmusikk i dag. Det er en desperasjon født ut av å ha ingenting, men å være omringet av overflod, og å se de mest prangende symboler for overforbruk fremfor deg døgnet rundt.

Men samtidig er de vel så interessante, de mange parallellene mellom den prangende fremsiden av den amerikanske kapitalismen, og skyggesiden i de parallelle samfunnene disse ståltårnene skuer ned på. Og slik den historisk korrekte essensen av John Pembertons oppskrift var nettopp kokain, kan man koke ned essensen av hans amerikanske suksesshistorie til dette: En ung mann som står alene på kjøkkenet og koker kokain, og bygger et imperium ut av det. Dette er i sin tur selve essensen i tusenvis av raplåter fra dagens Atlantarapgater, på den andre siden av gjerdet og den andre siden av loven.

Og apropos gjerder: Det finnes få eller ingen reelt offentlige byrom i Atlanta. I downtown er det bevæpnede vakter som vokter privateide, inngjerdede eiendommer og små friserte grønne flekker som stenger klokka 22 og har sikkerhetskameraer i annethvert tre. I andre nabolag, som i nedslitte College Park hvor de få lovlige jobbmulighetene består av lavtlønnet midlertidig servicearbeid på flyplassen Jackson, bevoktes gatehjørnene av andre tungt bevæpnede – som ikke har lovmessig hjemmel til å skyte. Det er få gode veier ut av gatene her, selv om flyplassen er verdens mest trafikkerte. For om Atlanta også er hjemby til en stolt afroamerikansk elite både i forretningslivet og underholdningsbransjen, er den økonomisk sett en minst like dypt segregert by i 2017 som den alltid har vært.

Det vil si, du finner også sentrale røtter til kampen mot amerikansk segregasjon i denne byen. Ikke minst i gatene rundt Auburn Avenue, hvor Martin Luther King Jr. vokste opp på tredvetallet. Det offentlige museet til hans minne virker støvete og nedslitt, i motsetning til Coca-Colas eget borgerrettighetsmuseum i sentrum, og er da også for tiden stengt for renovasjon. Men i suvenirbutikken i huset ved siden av Kings barndomshjem plukker jeg med meg et nytrykk av en historisk publikasjon.

«Slave Songs of the United States» ble opprinnelig publisert i 1867. Selve publikasjonen av disse innsamlede folkesangene blant attenhundretallets slavebefolkning, blir i 1995-forordet av folkloristen Harold Courlander betegnet som en kulturell begivenhet som kan sammenliknes med menneskets første steg på månen.

Store ord, men med tanke på hvor sentrale de afroamerikanske musikktradisjonene har vært for nåtidens globale popkultur, har Courlander ordene i behold. Det er selvfølgelig en historisk og kulturell kløft mellom nåtiden og de hovedsakelig religiøse folkesangene i antologien. Men blar man gjennom, høres innimellom klare ekkoer helt inn i samtiden, særlig i de få sekulære visene, som «Run, Nigger, Run»: O run, nigger, run, for the patrol will catch you, O run, nigger, run, for ‘tis almost day.

Krast ordlagte skildringer av en brutal tilværelse på siden av loven har dype røtter, her i disse sørstatene som bygget sin herskapelige velstand på ryggen av andre mennesker – mennesker loven ikke engang definerte som mennesker før flere tiår senere.

Men det var også i urbane gater som nettopp her, i Auburn Avenue, at det svarte uavhengige entreprenørskapet utviklet seg, og ga økonomisk, men også ideologisk drivkraft til frigjøringsbevegelser som den Dr. King skulle lede fram til og inn i sin egen død.

Blant de første såkalte «black-owned businesses» var barbererne og frisørsalongene som lå på rekke og rad langs Auburn. Og langs parallellgaten Edgewood. Så det er mildt sagt neppe tilfeldig at det er nettopp på Edgewood den er etablert, barbersalongen The Swag Shop. Eid og operert av Atlanta-rapperen og aktivisten Killer Mike (kjent som den ene halvdelen av rapduoen Run the Jewels, men også som markant alliert under Bernie Sanders’ nominasjonskampanje i fjor). Edgewood er en gate som i dag har en umiskjennelig eim av pågående gentrifisering over seg, med sykkelverksteder og nostalgiske videospillarkadebarer side om side med tradisjonelle barbersjapper. Salongene later til å ha et stampublikum som skiller seg fra hipstersjappene, eller for å si det på en annen måte: Man føler seg som en kulturell turist hvis man som hvit europeer tar turen inn for klipp og bartestuss.

Skjønt, min barberer har faktisk vært i Norge før – som turnéleder for nittitallsrapheltene EPMD. I grunnen fremgår det av barbersalongpraten, som bokstavelig talt foregår over hodet på både meg og de andre kundene, at alle ansatte «egentlig» livnærer seg med tilfeldig arbeid i den mer og mindre proletære delen av rapindustrien. Likevel babler også barbereren i nabostolen drømmende lengselsfullt om den kommende gleden av å hive en bunke eller to av sine hardt oppsparte lønningsmidler opp på scenen på Magic City, når bursdagen hans kommer om noen måneder.

Strippeklubben er en institusjon og en tradisjon her i Atlanta. En tradisjon som på sitt vis – akkurat som doplangerens historie i raptekstene, han som tar sin «hustle» fra gatene og inn i den lovlige rapindustrien – også representerer afroamerikansk entrepenørskap. Slik en stolt (eks-)stripper som Cardi B på sitt vis fremholder sitt virke i klubben som en uavhengig, eksplisitt feministisk form for kvinnelig entreprenørskap. En vei ut av undertrykkelse, til en økonomisk fundert uavhengighet.

For i amerikansk samfunnsliv er selv en lidenskapelig Bernie Sanders-forkjemper som Killer Mike overbevist av kapitalkreftenes frigjørende potensial gjennom uavhengig entreprenørskap. Kjenner man afroamerikansk frigjøringshistorie, om så bare flyktig, kan man dessuten vanskelig avfeie at det er et visst historisk belegg for denne ideen. Det er i alle tilfeller en idé som er vanskelig å konfrontere utenfra.

Og mens moderne interseksjonalitet, med utvidede perspektiver for kjønn, rase, seksualitet, klasse og så videre, utvilsomt byr på mange perspektiver og punkter for innsikt og innblikk, kan man også fort havne i en rekke distanserte «utenfra»-posisjoner som forhindrer nødvendige konfronterende spørsmål. Her kan jeg utmerket godt snakke fra eget perspektiv, som en hvit mannlig rapfan som ender opp med å implisitt forsvare problematiske fremstillinger av kvinner, i respekt for et kulturspesifikt afroamerikansk uttrykk man ikke kan sette seg til doms over, ikke fra det europeiske middelklasseståstedet man deler med hjemlige, feministiske kritikere.

Tilsvarende kryssende kulturspesifikke hensyn og tabuer får jeg en anelse av når jeg dagen etter besøket på Magic City trer inn i den uavhengige feministiske bokhandleren Charis, USAs eldste, med 42 års erfaring, og et usedvanlig rikt interseksjonelt utvalg. Fyldige hyllemeter med barnebøker for LGBTQ-familier side om side med et rikt utvalg akademiske, aktivistiske og populærhistoriske verker om byens stolte og dypt tragiske afroamerikanske historie.

Den kunnskapsrike og hjelpsomme kvinnen i kassen nikker, kjenner godt til hva jeg snakker om når jeg forklarer at jeg er på utkikk etter noe faglig, feministisk påfyll for å sette et sted som Magic City i kontekst.

Men hun ender like fullt opp med å peke mot forskjellige seksjoner – én for afroamerikansk entreprenørskap, én med feministisk litteratur om sextrafficking og sexindustrien generelt. De har også memoarene til stripperen, rapvideomodellen og sexmisbruksoverleveren Karrine Steffans, «Confessions of a Video Vixen». Men den er skrevet i 2005, lenge før den spesifikke strippeklubbindustrien i Atlanta satte sitt umiskjennelige preg på lokal, nasjonal og global popkultur (i tur og orden).

Selv ikke her, i en feministbokhandel i Atlanta, i en by hvor strippeklubbindustrien omsetter for en lovlig kvart milliard årlig (gråmarkedet for direkte sexsalg ikke medberegnet), kan den hjelpsomme og opplyste bokhandleren hjelpe meg. Hun klarer ikke komme på noen som har skrevet noe som angriper dette kritisk, med et opplyst øye for afroamerikansk kulturell og historisk kontekst, et kritisk feministisk blikk, og uten blindsoner for de økonomiske samfunnsstrukturene alt bygger på.

Det er kanskje nettopp denne artikkelen jeg selv burde skrive på disse sidene, en som fyller inn alle disse kryssende perspektivene. Men jeg innrømmer det: Her kommer musikkjournalistikken til kort, eller ... her kommer i hvert fall jeg som kulturkommentator til kort. Det eneste jeg kan gjøre er å peke på en åpenlys blindsone midt i kulturen. Og i all sin klønethet innser jeg at den skandinaviske avisdebatten om Outkast og kvinnerumper var en start på en nødvendig, ubehagelig og komplisert samtale som må fortsette. Fremfor alt med rikelig plass til de kunstneriske stemmene til de som står midt i skuddlinjene. Fra Outkast og Killer Mike via Future til Migos og Cardi B, og inn i en ny generasjon med stemmer som selv i Trumps amerika tross alt vokser frem med stadig sterkere bevissthet rundt sin egen komplekse identitet.

Vi kan, og må, tørre å ta diskusjonen når det som ytres er problematisk, også fra vår trygge avstand. Men vi må aldri overdøve dem.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.03