Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Fire begivenheter: Bøddelen/Unga Turandot (Viva Östervall) i «Turandot». Videre ses de onde stesøstrene (Marianne Hellgren Staykov og Karin Osbeck) i «Askungen», Orfeus Barockensemble og fiolinisten Baiba Skride (og Lahti stadsorkester). Foto: Mats Bäcker/Søren Vilks/Elias Gammelgård/Jan-Olav Wedin
Spennende saker i Sverige: Av fire oppsetninger i Nordens Venezia var det et finsk gjestespill som slo vår anmelder i bakken.
Stockholm-scenerommet

Konserter/Opera

Puccini: «Turandot»

Regi: Mellika Melouani Melani Musikalsk ledelse: Marit Strindlund

Dirigent: Marit Strindlund/Alice Farnham

Folkoperan, 24. november

Rossini: «Askungen»

Regi: Lindy Hume

Dirigent: Fredrik Burstedt/Jean-Christophe Spinosi

Kungliga operan, 25. november

Lahti stadsorkester

Dirigent: Dima Slobodeniouk

Fiolin: Baiba Skride

Konserthuset, 25. november

Orfeus barockorkester

Vivaldi, Purcell og Händel

Ledelse (og fiolin): Peter Spissky

Konserthusets Grünewaldsal, 26. november

Jeg la nettopp ut på tur til Stockholm, mest for å besøke de to faste operahusene, Kungliga operan og Folkoperan. Med to hus er Stockholm et ypperlig utgangspunkt for å føre en diskusjon om opera som form og fenomen gjennom programmering, regi og andre kunstneriske valg.

Men helgebesøkets formål til tross, det musikalske høydepunktet fant sted i Konserthuset Stockholm, og det var ikke akkompagnert av sang: Finske Lahti stadsorkester (Sinfonia Lahti) fikk meg til å miste bakkekontakten, gjennom en varm strykerklang og fleksibilitet i uttrykket. Orkesteret har spilt inn mer enn 70 plater, og sånn sett burde jeg visst bedre enn å ha lave forventninger. De presterte noe av det aller beste orkestersamspillet jeg noensinne har hørt.

Konserten begynte med Lotta Wennäkoskis «Hava», og musikken til den finske komponistens musikk var noe som passet orkesteret usedvanlig godt. Hun kombinerer en rik klangfargeforståelse, altså det som klinger samtidig i hvert øyeblikk, med frasene, løpene og det idiomatiske ved de enkelte instrumentene – det som utfolder seg over tid. Resultatet ble gestisk lekende, smigrende, vakker og dramatisk musikk. Det er sjeldent å høre og se et orkester spille samtidsmusikk så musikantisk, engasjert og lekende.

Så kom Sjostakovitsj’ Andre fiolinkonsert. Selv om verket ikke stiller de største kravene til rask virtuositet, er konserten meget vanskelig å spille godt. Skiftene i karakter kommer tett, men sjefdirigent Dima Slobodeniouk viste hvorfor han nå i år er engasjert til å debutere både med Berlinfilharmonien og det bayerske kringkastingsorkesteret. Verket stiller også noen nærmest filosofiske spørsmål om uttrykk, ved at noe av det melodiske rett og slett er kjedelig eller meningsløst med gjentakende intervaller. Er det en politisk kritikk, et uttrykk for dårlig smak eller driver komponisten gjøn med solisten? Fiolinist Baiba Skride spilte gjennomgående med vidunderlig vakker tone og innlevelse. Hennes klanghistorie pendlet mellom det intenst virtuost feirende og mer introverte ettertanker.

Til sist var det Sibelius’ Femte symfoni som sto på plakaten, og jeg syns at Sibelius er en komponist som er nærmest umulig å tolke. Problemet er å male de store linjene med bred pensel, slik romantikeren Sibelius krever, samtidig som man tar vare på de nesten foruroligende sidene ved musikken. Det handler om de kortere elementene, det retoriske og gestiske, som kan ses som et uttrykk for modernismen eller som et tilbakeblikk på klassisismen. Disse to verdenene står ofte i kontrast til hverandre. Jeg kunne for så vidt ønsket enda tydeligere retoriske figurer. Men jeg kunne ikke annet enn å akseptere Slobodeniouks valg om å sette klangen og de store linjene i forsetet. Orkesterets varme strykerklang er en kvalitet som ellers er forbeholdt gode dager hos de helt legendariske orkestrene. Og dirigentens lange linjer førte oss lyttere tett på den finske folkesjelen og de tusen sjøene. Jeg er egentlig litt tom for ord for å beskrive fleksibiliteten og fantasirikdommen i Lahti stadsorkesters tolkninger av hele programmet de spilte i Stockholm.

Min helg begynte imidlertid på Söder, i det alternative operahuset Folkoperan, en ombygget kino fra slutten av 20-tallet. Når vi kommer inn i bygningen henger det blomster i taket, og disse viser seg å være samme som vi ser i blomsterbedet i siste akt av «Turandot». I foajeen råder sild i tønne-prinsippet, mens salen er fylt til siste plass, til tross for at «Turandot» har blitt spilt 45 ganger siden midt i september. Jeg synker ned, langt ned, i plysjstolene som føles som hentet fra en tid da Medelsvensson var et par desimeter kortere.

Forestillingen begynner med et langt avsnitt strupesang som klinger helt magisk. Jeg vet imidlertid ikke hvorfor vi fikk høre strupesang. Kanskje for å sette søkelyset på minoriteter i Kina eller å plassere operaen noenlunde geografisk? Men så kommer koret inn som båtflyktninger, og befinner vi oss så ikke i Middelhavet? Likevel, scenerommet er vakkert, og alle de mangetydige, men likevel sterke regigrepene gjør at samtalen etterpå går uvanlig fritt. Et interessant valg i så måte er utformingen av rollen som bøddelen som skal drepe Prinsen av Persien. Her er bøddelen en pike på kanskje ti år. Synet av barnebøddelen sender frysninger nedover ryggen. Med en slags kampsportoppvisning forbereder hun seg til henrettelsen.

Senere viser det seg at hun har samme fletter som selveste prinsesse Turandot, så vi kan anta at hun er et aspekt av prinsessen. Og kanskje hun også kan inkarnere ånden av prinsessen Lou-Ling, som Turandot føler seg beslektet med, og det er jo mordet på henne som Turandot nå hevner på framtidige potensielle beilere (som hun tar livet av når de ikke kan svare på hennes tre gåter).

Når Calaf senere i operaen svarer riktig, uttrykker bøddelen sin tydelige frustrasjon. Hennes eksistensgrunnlag er i ferd med å forsvinne, og idet Calaf svarer riktig på den siste gåten, kollapser hun. Er Turandot forsonet med åndene og seg selv? Calaf bærer deretter bøddelens lik, legger henne ned i midten på byens torg, og det hele ser ut som et vakkert maleri. Forestillingen er sunget på svensk, noe som gjør den enklere å relatere til, men som samtidig begrenser mulighetene til å velge sangere fra øverste hylle. Dessuten er ikke akustikken spesielt bra: At rommet så å si er uten etterklang gjør for så vidt at du hører teksten ganske tydelig, men det er vanskelig å få Puccinis lange linjer til å bære. Det siste blir jo spesielt tydelig når orkesteret er redusert til et tjuetall musikere. Likevel er det en helt egen stemning i Folkoperan.

Å være der er som å tre inn i noe familiært, tett, intimt og vakkert, og jeg følger mer enn gjerne Folkoperans program framover.

Jeg fikk også med meg premieren på Rossinis «Askungen» («Askepott») i Kungliga operan, dette vidunderlige hus fra 1898, bygget i nybarokk stil, der ornamenter, forgyllinger og malerier hensetter deg til en svunnen tid. Å ha et slikt operahus er en god unnskyldning for å la være å spille samtidsopera. Oppsetningen er et klassisk kostymedrama, og gjennomføringen er god slapstick-humor. Få grep er tatt for å aktualisere og problematisere, her handler det i stedet om å lage god underholdning. Og, funksjonen til Rossinis musikk er å vise fram sangere og musikere som gode i sitt håndverk. Johanna Rudström som Angelina (Askepott) viser seg å være den mest kompetente sangeren. Hun har vakker klang, fabelaktige løp og stemmen bærer i alle leier og typer av dynamikk.

Ellers ble jeg gjort oppmerksom på hvor bortskjemte vi er blitt i Oslo med akustikken i vårt operahus. Selv om Kungliga operan er langt mindre, satt jeg med følelsen av en stor avstand til sangerne, og de var meget vanskelige å høre når de ikke sto helt fremst på scenen. For øvrig var castingen i oppsetningen helt svensk. Operakapellet, altså orkesteret, holdt et utrolig høyt teknisk nivå under ledelse av Jean-Christophe Spinosi. Men med litt å gå på hva gjelder fleksibilitet og lekenhet, så det var vanskelig å bli helt beveget.

Helga ble avsluttet i Konserthuset med Orfeus Barockensemble, stiftet så sent som 2015 og bestående av musikere fra Kungliga Filharmonikerna. Det var fiolinisten Peter Spissky som ledet ensemblet, og han hadde fleksibiliteten og sjarmen i uttrykket som Spinosi manglet. Spissky er leder av Concerto Copenhagen, Nordens mest anerkjente faste tidligmusikkensemble, han underviser ved et par musikkhøgskoler og har en kunstnerisk doktorgrad relatert til bueteknikk og dans. Han stilte oss publikummere det betimelige spørsmålet om vi satt bra i stolene. Det mente han at vi ikke skulle, fordi det er jo dansen som er barokkmusikkens kjerne og utspring. Og det svingte til tusen, særlig i begynnelsen av konserten.

Spissky viste seg som en fabelaktig leder som fikk ensemblet til å dansespille sammen, og han fikk musikerne til å prestere over evne. De var selvfølgelig meget kompetente og fungerte godt som solister, men likevel sto deres ferdigheter i tydelig kontrast til Spisskys måte å forme selv den raskeste tone i heseblesende løp.

Opplevelsene fristet så absolutt til gjentakelse og var en fin påminner om at man ikke må reise langt for å besøke andre virkelig gode operahus. I tillegg er det flere enn meg som allerede nå bør vurdere Lahti-tur i september neste år, for Lahti stadsorkesters Sibeliusfestival.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.04