Klassekampen.no
Mandag 4. desember 2017
Marie og Wozzeck: Asmik Grigorian og Audun Iversen i rollene. Foto: Erik Berg/Operaen
Distanse og nærhet: Imponerende «Wozzeck» i Operaen.
Inn i avgrunnen

Opera

Alban Berg: «Wozzeck»

Regi: Christof Loy

Musikalsk ledelse: Lothar Koenigs

Den Norske Opera, Oslo, 25. november

Under premieren på Alban Bergs «Wozzeck» forrige lørdag i Den Norske Opera, ble jeg sittende ved siden av ei jente på rundt seks år, tipper jeg. Jeg hørte jenta spørre det jeg antar er moren: «Er dette skummelt?» Svaret fikk jeg ikke med meg, for da begynte forestillingen. Men skummel burde jo denne sammenhengende forestillingen på 1 time og 45 minutter bli. Skjønt skummelt minner kanskje litt for mye om spøkelsestog og dårlige gysere? For «Wozzeck» er jo noe langt mer enn det.

«Mennesket er en avgrunn», snakkesynger Wozzeck til kjæresten Marie i den andre akten. Dette er en viktig scene, for det er her Marie, som er moren til gutten de har fått utenfor ekteskap, sier at hun heller vil ha en kniv inn i seg enn ham. Sånn sett foregriper hun mordscenen mot slutten av operaen, der Wozzeck dreper henne med kniv. Og det etter en scene mellom de to som, med litt raushet, kan tolkes som en kjærlighetsscene. Og ikke minst blir den det i denne oppsetningen til regissør Christof Loy. For i motsetning til mange andre regissører av denne operaen, går Loy først og fremst inn på individnivå. Han er ikke opptatt av at «Wozzeck» også handler om fattige folk, eller folk som blir undertrykket av et maktapparat, her militærvesenet. Eller blir utsatt for sladder. Nei da, det går ikke an å unnslippe det, selv ikke i Bjørvika. Men det er ikke framhevet her. Og det er derfor at denne siste scenen blir så talende, og tør jeg si, så gripende.

Jeg har sjelden hørt denne avskjedsscenen så vakkert framført som Audun Iversen som Wozzeck og Asmik Grigorian som Marie gjør det. Og det er et viktig øyeblikk i denne oppsetningen, kanskje det viktigste, for det viser en situasjon der det finnes en nærhet uten distanse. Og det i en opera der alle framstår som kyniske, baktalende eller sarkastiske. Men her gjør musikken og sangen det som sjelden skjer i opera, eller ellers: Du glemmer at du er i operaen, du bare er i selve framførelsen, selv om du ikke framfører noe som helst. Du er innafor.

Og det er ikke så ofte det skjer. For «Wozzeck» er en distansens opera. Det er en opera som en gang ble oppfattet som drastisk, som et slags musikalsk uttrykk for det innestengte menneske, men som i dag er en klassiker og sånn sett litt ufarliggjort. Og et mesterverk. For det har skjedd noe med ørene våre og vår musikkforståelse siden premieren i 1925. Den er ikke lenger ekspresjonistisk. I dag er den neoklassisk.

Berg var en kontrollfreak, her som i andre verk. «Wozzeck» er uhyre stramt komponert med ulike musikalske former i bånn. For å kjøre en klisjé: Det var som om Berg måtte temme dette uhyggelige stoffet. Samtidig er det som dirigentene alltid har måttet ta et valg: Enten dirigerer du Berg fra romantikken, som Barenboim eller Abbado, eller fra modernismen, som Boulez. Men kveldens dirigent, Lothar Koenigs, valgte en mellomvei. Og det ble en styrke.

La gå at det var noen upresise innsatser her og der, men orkesteret spilte storartet. Og regien til Loy er stram med tre oppdelte rom, eller er det celler, der aktørene sniklytter på hverandre. Her skal ingenting være hemmelig. Alle skal vite alt om alle i et samfunn der intet fellesskap finnes. Men regien treffer framføringen av musikken, eller bedre, visualiserer den. For den er like stram som musikken er det.

Og sangerne er fremragende. Thor Inge Falch og Frode Olsen som kapteinen og doktoren er kostelige i sine bufforoller, med alt sitt kvasifilosofiske og kvasivitenskapelige snikksnakk. Det finnes faktisk komikk også i avgrunnen. Komisk er vel også tamburmajoren i Henrik Engelsvikens skikkelse, der han brauter rundt med sin egen mandighet godt framhevet på brystet.

Og for en prestasjon av Iversen og Grigorian. En ting er å framføre så krevende vokale partier, men også å være det de formidler. Iversens Wozzeck, gutteaktig i rød T-skjorte, undertrøye, genser og Grigorian i en knallrød kjole som forførende dame. Samme farge som blodet Wozzeck prøver å vaske bort etter drapet, en farge også månen har i denne scenen. Jo da, det henger i hop. Distanse, symbolikk og avgrunn.

Like etter applaus og teppefall spurte jeg jenta om det hadde vært skummelt. Hun svarte nei. Og hun hadde rett. Skummel var forestillingen ikke. Men god. Jeg gikk ut av operaen, meget imponert, men ikke rystet.

Og vannet i havnebassenget var kølsvart.

musikk@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 19. desember 2017 kl. 09.07