Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Rommet som vitnesbyrda om seksuell trakassering har opna, må no forvaltast vidare for å overleve.

Teater som relasjonskunst

KommentarElin Høyland4. desember 2017

Universelt: Etter metoo-kampanjen veks kvinna fram som «først og fremst menneske», som Nora i Henrik Ibsens «Et dukkehjem» seier. Her frå Rogaland Teaters framsyning av stykket i 2016. FOTO: STIG HÅVARD DIRDAL

I kjølvatnet av metoo må teatret ta sitt ansvar, ikkje berre som arbeidsgjevar, men og som premissleverandør for korleis me tenkjer om kjønn.

Ubehaget. Det var ikkje til å ta feil av då eg såg metoo-meldingane poppe opp på Facebook, medan det enno var eit fenomen som berre rørte seg i sosiale medium. Eg kjende på eit ubehag, blanda med kjensla av at dette er bra, dette treng me jo, men det er noko som skurrar. Kvifor det skurra, stod klart for meg først når metoo-bølgjene sprengde seg ut av Facebook, inn i dagspressa og opp på ei av Sveriges største teaterscener. Eg kjende på ei form for indre kollaps; ei isbergsmelting, og ei takksemd – dette er ein revolusjon.

• Master i teatervitenskap og italiensk avvikles i Bergen • Ministeren sier ansvaret for småfag ligger hos institusjonene

Styrking ble til svekking

UtdanningYngvild Gotaas Torvik4. desember 2017

INGEN SAK? Kritiske røster mener forrige og nåværende regjering har behandlet små humaniorafag stemoderlig. Men kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) vil ikke gå inn i debatten om hvorvidt et mastertilbud i teatervitenskap bør eksistere. FOTO: Tom Henning Bratlie

SAK-satsingen skulle hindre fragmentering av fagfelt på universitets- og høyskolenivå. Men for noen fag førte samarbeid til nedbygging. – Jeg kan ikke detaljstyre universtitetene, svarer kunnskapsministeren.

– Hvis intensjonen var å styrke teatervitenskap nasjonalt, er dette et glanseksempel på at alt som kan gå galt, har gått galt.

Göteborg 2001–2017

I dagEllen Engelstad4. desember 2017

Forrige gang det var EU-toppmøte i Göteborg, i 2001, var jeg 15 år gammel. Jeg fikk bare lov til å bli med Natur og Ungdom dit om jeg hadde tillatelse fra mine foreldre, noe jeg ikke fikk. I stedet sa faren min, en gammel Alta-aktivist, at vi kunne reise sammen. Jeg husker det som litt flaut, men mest veldig hyggelig, men da han ikke fikk fri fra jobben likevel, ble vi begge hjemme.