Klassekampen.no
Lørdag 2. desember 2017
UTELATT: Torborg Nedreaas hjemme på Nesodden. Foto: Aage Storløkken, Aktuell/NTB Scanpix
Fremelsket: Kulturell karisma overstyrer kvalitet i kanon. Manspreading skjer også i litteraturhistorien.
Sult og liv

Alle som er interessert i norsk litteratur har hørt om feiden mellom Wergeland og Welhaven. Men få har hørt om feiden mellom Torborg Nedreaas (1906–87) og Agnar Mykle (1915–94). Det er ikke så rart. Den har nemlig aldri funnet sted. Det vil si: Den finner sted fremdeles. Den finner sted nå, og utkjempes på skoler, bibliotek og litteraturhus, i oppslagsverk, forlag og på bokhandlernes utstillingsbord – ikke av forfatterne selv, men av forskere, kritikere, journalister, forlagsfolk, de fleste av dem sannsynligvis uten å reflektere over at de er med i noen strid.

Det er noen påfallende likheter mellom Mykle og Nedreaas. Begge debuterte med noveller rett etter krigen (Nedreaas i 1945, Mykle i 1948). De har nesten nøyaktig like store forfatterskap, og temmelig likt fordelt på sjanger: Nedreaas har fire romaner, fire eller fem novellesamlinger (den ene, med ukebladnoveller, pleier ikke å bli regnet med), en samling kåserier og en essaysamling, noen dramatiske tekster; Mykle fire romaner, fire novellesamlinger, en lærebok i dukketeater, noen dramatiske tekster. Begge valgte titler som har å gjøre med musikk, farger og månen: «Musikk fra en blå brønn» (1960), «Ved neste nymåne» (1971), «Av måneskinn gror det ingenting» (1947) vs. «Lasso rundt fru Luna» (1954), «Sangen om den røde rubin» (1956), «Largo» (1967). Både Nedreaas og Mykle var omdiskuterte i samtiden. Nedreaas for sin kommunisme, Mykle for sine seksuelle beskrivelser og sin bruk av det som da ble kalt «levende modeller», som i dag kalles alt fra virkelighetslitteratur til autofiksjon.

Fakta:

mykle og nedreaas

• Hvorfor er Agnar Mykle kanonisert, mens Torborg Nedreaas (1906–87) ikke er det? I dette essayet sammenligner Grethe Fatima Syéd de to forfatterne, og finner mange likheter – argumenter for at Nedreaas tilhører i kanon like mye som Mykle.

• Grethe Fatima Syéd er forfatter og oversetter. Siste bok: «Olav Duun. Kunsten, døden og kjærlighetens dikter» (Vidarforlaget 2015). Hun var nylig med på å stifte Torborg Nedreaas-selskapet, som sikter mot å gjøre forfatteren mer synlig enn hun har vært til nå.

Sult etter liv

Likevel har oppmerksomheten rundt de to forfatterne vært ujevn. Mykle gir omtrent dobbelt så mange treff i google, og i nettleksikon og oppslagsverk oftest mellom to og tre ganger så lange oppslag. Søk i de viktigste avisene gir opp mot syv ganger så mange treff (unntaket er Bergens Tidende). Morgenbladet har for eksempel ingen treff på Nedreaas etter 2012, men fem på Mykle bare så langt i år. Og selv om både Nedreaas og Mykle pleier å bli omtalt som ujevne, er Mykle inkludert i kanon, i hvert fall i den ene av de to kanon-bøkene som kom ut for ti års tid siden, «Norsk litterær kanon». Mens Nedreaas er det ikke.

Erik Bjerck Hagens kapittel om Mykle i denne boken er imidlertid overraskende lesing, og fremstår mer som et forsvar for utelatelse fra kanon. Kapitlet innledes med at to av forfatterens fire romaner «har sine svakheter» (de to resterende nevner han aldri). Det er dessuten et forfatterskap som «selvfølgelig» bare gir full uttelling for unge mennesker. Mykle er videre ikke noe særlig til å gi sine bipersoner dikterisk liv, og «Generelt er det lite å hente i hans noveller», altså halvparten av kanoniseringsmaterialet. Av det som da er igjen hefter det dels alvorlige mangler ved «Sangen om den røde rubin», mens «Lasso rundt fru Luna» i høyden er halvveis vellykket.

Bjerck Hagen viser til Dag Solstads påstand i en hilsen til 70-årsdagen «om at Mykles bøker inneholder en makeløs ‘sult etter liv’». Hvis det er et kriterium, stiller ikke Nedreaas langt bak. For mens Mykles Ask Burlefot nedlegger kvinne etter kvinne, blir hovedpersonen i Nedreaas’ «Av måneskinn gror det ingenting» gravid med samme mann igjen og igjen, og selv om hun går til grunne på det, er romanen tydelig på at driften er sunn, vakker og riktig: «[J]eg var stolt og ble het av stolthet, for dette er kvinner satt til å fullbyrde i verden». Livshungeren får henne til å kjærtegne søsterens gravide mage, og romanen gir stor plass til hvordan de andre dyrene har det: Både den drektige katten og sauene med lam ser ned på henne fra sine mer privilegerte plasser i naturens rangorden, der samfunnet ikke fordømmer hvordan kropper blir dradd mot hverandre. Suget etter liv fører hovedpersonen til flere illegale og skrekkelige aborter. Likevel går hun denne veien, med åpne øyne og åpent hjerte, rett inn i den fatale slutten. På ett punkt er livskravet i henne så stort at hun, lutfattig, gravid og ulykkelig, stjeler melk fra katten på pensjonatet der hun bor. Hvis ikke dette er sult etter liv, vet ikke jeg hva sult etter liv er.

Ifølge Solstad er en av Mykles forcer hatet til fattigdommen, protesten mot hvor liten den gjør menneskene. Hovedproblemet med Burlefot er ikke hans erotiske appetitt, «men hans livsappetitt i det hele tatt», som krenker både kristenpuritanismen og grunnholdninger i arbeiderklassen. Burlefot har ifølge Solstad fordringer til livet der krav om verdighet og skjønnhet står sentralt. Dette passer også på en prikk – på Nedreaas. «[H]ele mitt liv har jeg elsket alt som var skjønnhet», sier kvinnen i «Av måneskinn …».

Spirituelt om sex

Bjerck Hagen skriver at det til syvende og sist bare er «noen få emner Mykle er i stand til å skildre med full autoritet». Et av disse er seksualiteten. Her roser han imidlertid rundhåndet. Han trekker frem Mykles selvfølgelighet, ømhet og takknemlighet i de erotiske skildringene, og skriver: «Ingen annen nordmann har skrevet så uanstrengt og spirituelt om sex». Noe av dette er nok sant. Ikke minst er forholdet mellom sex og transcenderende erfaringer interessant, de dype sjelelige erfaringene møtet mellom kropper kan føre til. Dessuten står Mykle for en av de mest aparte sexskildringer i norsk litteratur, nemlig når den unge hovedpersonen i langnovellen ‘Skoene’ (fra «Largo», 1967) tar seg seksuelt til rette og gjennomfører et samleie med en ku.

Bjerck Hagen skriver at «Mykles erotiske skildringer har holdt seg forbløffende godt de siste femti årene». Metaforen «vindryppende skjød», fra «Sangen om den røde rubin», er ikke helt der for meg. Er det rød- eller hvitvin jeg skal se for meg? Det er uansett overforskjønnende. Det samme gjelder den kjente sammenstillingen av sæd og hvite roser. Platt og potensløst. Orgasmeøyeblikket i ‘Skoene’ beskrives med en klisjé som er så forslitt at den truer med å ødelegge hele lesingen: «stjerner brast i hans øyne». Bjerck Hagens foretrukne klimaks, fra «Lasso rundt fru Luna», er heller ikke særlig forlystelig: «det var som om det ble slått kokhet olje nedover hans rygg». Hvis dette skal være toppen av nytelse, så vel bekomme. Og ikke kan det være et arbeidsuhell, i likhet med det vindryppende skjødet resirkulerer Mykle formuleringen, her i ‘Skoene’: «Han kjente det som om glødende olje ble heldt nedover ryggen på ham». Ikke bare tyder denne typen gjenbruk på manglende kreativitet, sammenligningen har også tapt seg i årene som har gått: Vel kan olje være kokhet, men den så langt jeg vet ikke gløde.

I motsetning til utbrettingen av kvinners underliv tok Nedreaas til orde for bluferdighet når det kom til seksuelle beskrivelser. I intervju understreket hun også at det ikke skulle finnes materiale igjen etter henne. Som familiemedlem og samfunnsborger er dette kanskje en beundringsverdig posisjon å innta. Men det er ikke smart i kanoniseringssammenheng. Det er innlysende at Mykle har levd litteraturhistorisk fett på både rettssaken mot «Sangen om den røde rubin» og sin tragiske megalomani. Vi snakker her om en mann som før vinen – eventuelt blodet – er tørt på hennes ikoniske rosa drakt etter attentatet 22/11-1963 frir til Jaqueline Kennedy med et brev der han skriver at hun ikke kan avslå å gifte seg med ham fordi – hvem andre kan hun gifte seg med? Og som ikke unnslår seg for å planlegge økonomien ut fra de tre nobelprisene han mener han kommer til å få.

Detaljene om Mykles liv har jeg fra Anders Hegers strålende biografi «Mykle. Et diktet liv» (1999). Det virker altså som Mykle har hatt et mer spennende liv enn Nedreaas, og at dette kan være en forklaring på hans inkludering i kanon. Men så er det det irriterende faktum at Nedreaas ikke har noen biografi! Og det er ikke fordi hun hadde et mindre spennende liv. Nedreaas var skilsmisse- og barnehagebarn før noen omtrent hadde hørt ordene, faren ble rik i jobbetiden og gikk fallitt, hun var kvart jøde og levde delvis i skjul under krigen, ble gift og skilt og gift igjen, var medlem av kommunist-partiet og ble ekskludert, hadde to sønner som begge var utsatt for trafikkulykker med langvarige sykeleier til følge (den ene døde), elsket sjampanje og østers, hadde siameserkatter og kjederøykte sigaretter med munnstykker, festet med alle de store i tiden og var enten nær venn eller intim fiende med Inger Hagerup. Her er det lassevis å ta av, og det er håp om at vi får vite mer når Irene Iversen etter planen snart kommer med sin etterlengtede Nedreaas-biografi.

Homososial fremelsking

Jeg tror altså ikke Mykles kanoniserte status betyr at tekstene hans er bedre enn Nedreaas’. Men vel å merke uten at det betyr jeg mener Nedreaas er bedre enn Mykle heller. Hennes tekster er langt fra feilfrie; «Av måneskinn …» balanserer faretruende nær det banale, sin med- og opprivende historie til tross. Å konkurrere i litteratur er i det hele tatt ikke så gunstig, og personlig liker jeg Mykle; hans litterære bruk og forbruk av kvinner kan ikke lenger provosere andre enn dem som ønsker trigger warnings på bokens omslag.

Det jeg vil gjøre, er å påpeke at det sannsynligvis er andre faktorer enn kvalitet som gjør at Mykle er med i kanon, Nedreaas ikke. For mens Bjerck Hagen paradoksalt nok i sin inkludering leverer argument for ekskludering av Mykle fra kanon, er Solstads tanker om Mykles kvaliteter like gode argument for inkludering. Av Nedreaas. I forordet til «Norsk litterær kanon» snakkes det om «kulturens mest uerstattelige verk», i Mykle-kapitlet om «obligatorisk litteratur». I intervju med Klassekampen 30/5-2007 koker dette for Bjerck Hagen ned til Mykles kulturelle karisma, og at det ville være kjedelig å utelate ham. Så lite jeg enn ønsker det, ser det ut som jeg blir nødt til å konkludere med at denne karismaen skyldes mytologien rundt Mykle, og at misforholdet mellom ham og Nedreaas i vår litterære hukommelse skyldes homososial fremelsking og manspreading på forbildenes vegne, eventuelt ispedd en dose lengsel tilbake til en tid der forholdet mellom kjønnene var annerledes.

Mannlige kritikere har ofte fremhevet hvor viktig det har vært å identifisere seg med Burlefot og Mykle. Nedreaas tilbyr kanskje ikke slike umiddelbare identifiserings-figurer. Tyskertøsene er for fremmede, Herdis for ung. Den navnløse hovedpersonen i «Av måneskinn ...» kan imidlertid være det, for alle som har elsket hardt og ulykkelig. I anledning 70-årsjubileet er denne boka igjen tilgjengelig i butikkhyllene. Ta og les!

bokmagasinet@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 29. desember 2017 kl. 13.57